Fars historie i en datters språk

«Hadde han i det hele hatt et språk for hva som hadde skjedd [...]?» spør Vilde Bratland Hansen i Pappas hemmelighet. Boken er hennes andre utgivelse og tar utgangspunkt i farens overgrepshistorie. Forfatterens far bruker flere tiår på å erkjenne at det var nettopp overgrep han var utsatt for. Det illustrerer én av flere mulige forklaringer på hvorfor grenseoverskridelser og vold sent eller aldri avdekkes. Når barnet ikke kan sette erfaringene på begrep, blir det svært vanskelig å si ifra.

Vitnesbyrd om overgrep viser oss bare en flik av smerten i å faktisk bære på slike traumer, samtidig som det krever stort mot å fortelle. Derfor må vi alltid understreke hva åpenheten er verdt: Gjennom vitnesbyrd gis omverdenen verktøy til å forebygge fremtidige grenseoverskridelser. Den personlige beretningen om Hansens far blir kraftfull i sammenheng med forskningen som også formidles: Boken levner liten tvil om viktigheten av at barn gis et språk for å adressere vold. Dermed kan Pappas hemmelighet, på sitt beste, gi både politikere og privatpersoner kunnskap og verktøy til å forebygge.

Boken handler i det brede om oppvekst i en familie hvor faren i flere tiår har båret på traumer etter at en voksen mann forgrep seg på ham fra ni til seksten års alder. Mer spesifikt kretser fortellingen rundt farens senere valg om å dele, hvilke ringvirkninger dette får for Hansens relasjon til ham, og hvordan hun nå forstår oppveksten og sin egen sykdomserfaring: I flere år slet forfatteren med alvorlige spiseforstyrrelser. Blant bokens sentrale spørsmål blir hvorvidt, og eventuelt på hvilken måte, farens traumer har blødd over i hans sosiale og intime relasjoner som voksen, samt rollen som forelder.

Universitas lot seg imponere av Jaga Jazzist: En pyramide av gnisninger

En styrke ved utgivelsen er at overgrepene og familiens pårørendeerfaringer brukes som springbrett for overordnet refleksjon: Hvordan og hvorfor vi som samfunn har vanskelig for å se overgrep mot barn og hvilke senskader barndomstraumer gir, er blant problemstillingene bokens 17 kapitler berører. Ulike, og til dels destruktive, mestringsstrategier som brukes i møte med traumer, går som en rød tråd gjennom fortellingen. Farens, og forfatterens egen, sykelige systematisering av trening og matinntak brukes som eksempel.

Heldigvis unngår Hansen å tegne opp for bastante årsakssammenhenger. Forskningen som refereres til, bekrefter også det Ingeborg Senneset, titulert i bokens takksigelser og forfatter av Anorektisk, poengterer: Svært mange og ulike faktorer bestemmer hvorvidt kontroll av mat heller enn bruk av rusmidler eller ekstremsport blir den traumatisertes bedøvelsesmiddel. Samtidig vil en heller aldri med sikkerhet kunne bruke overgrepserfaringen som den ene og sikre forklaringen på senere oppførsel: «Kanskje ble pappas kroppsfokus [...] først og fremst skapt som resultat av skimiljøets hyllest av lav kroppsvekt og fettprosent?»

Avgangsutstillingen til Khio-studentene gjorde inntrykk: Mesterlig masterutstilling

Når Hansen jevnlig problematiserer hva som kan knyttes til overgrepet og ikke, evner hun å portrettere sin far på en fininnstilt måte. Slik får hun frem at hver overgrepsutsatt vil ha sin egen fortelling, selv om smerten i møte med vold er universell. Samtidig minner hun om samfunnets manglende evne til å se slike nyanser, som resulterer i en svært snever forståelse av offerrollen. Dette kan igjen bidra til å belyse hvorfor menn har spesielt store vanskeligheter med å være åpne om slike traumer.

Når farens historie undersøkes med utgangspunkt i kjønn, røres det ved flere problemstillinger som fortjener langt mer oppmerksomhet i samfunnet. Diskusjonen om menns følelsesvokabular og opplevelse av et feminisert terapirom er i utgangspunktet blant bokens mest interessante. Men til tross for viktige observasjoner bærer disse partiene på et uforløst potensial: De hadde fått større tyngde om forfatteren også kastet et blikk på ståstedet hun selv formidler fra.

At fortellingen om farens overgrepshistorie er ført i pennen fra en kvinnelig synsvinkel, er ikke nødvendigvis et problem. Snarere er det et faktum som kunne gitt mer mat til Hansens analyse. I flere kapitler drøfter hun valget sitt om å formidle, men fortellerposisjonen problematiseres ikke. Dette bidrar til å fremstille et av bokens poeng, på en muligens ikke-tiltenkt måte: Rommet samfunnet har skapt for å snakke om følelser, er et som kvinner tilsynelatende lettest tar plass i.

Pappas hemmelighet står dermed igjen som en etterlengtet og viktig bok som med fordel kunne bygget ut partiene om kjønnsroller, med en eksplisitt undersøkelse av fortellerstemmen. Forhåpentlig er boken en del av en voksende mengde litteratur om menns overgrepserfaringer spesielt og deres psykiske helse generelt.