Vakkert, men anstrengt

Behold meg handler om kroppen, plantene, posene under øynene, huden rundt neglene. Den handler om jegets statiske sorg og allestedsnærværende jakt på nærhet, om dets ønske om å ta på verden og pirke på andres ansikter. Her er forholdet mellom jeget og «han», og mellom jeget og faren, utgangspunktet for Tora Sanden Døskelands betraktninger om lepper og avbrutt kjærlighet.

Til tross for at noen refleksjoner resulterer i simple trivialiteter, ligger det en sjarmerende kvalitet i det rent beskrivende språket. Døskelands undrende blikk klarer ofte i disse tilfellene å stoppe opp, og kaste et mykt lys over hverdagens små momenter: på vei hjem fra butikken med hendene fulle av importerte varer («det er aldri sesong for de søte fruktene her»), betraktes det, for eksempel, med elegant tilfeldighet at «alt jeg eier har jeg en gang båret i poser, samlet sammen og tatt med meg inn».

Fikk du med deg denne? På grensen mellom humoristisk og eksistensiell: «En begivenhetsrik uke»

Dessverre blir slike øyeblikk, der Døskelands prosadikt er mest vellykket, ofte overskygget av overraskende mange skorper som skrapes av huden og gjenstander som råtner. Jeget råtner, frø råtner, blomster råtner overveldende mye, samtidig som flass løsnes med neglene, og snørr suges ut av neser. Det frastøtende, til tross for dets pressende tilstedeværelse, ser likevel aldri ut til å finne sin naturlige plass i samlingens mer subtile ramme. I tillegg til å bli ganske trettende, oppleves de insisterende referansene til for eksempel råtne blomster heller som noe tilgjort, og antyder et litt anstrengt forsøk på å bygge opp dramatikk gjennom enkeltelementenes sjokkfaktor.

Les også: Jeg skal bare bli noe

Setningsoppbyggingen har også en tendens til å virke overkonstruert, og stykker opp den ellers gode flyten, som i sekvensen «avstøpning av knærne, det første som knuses, skåler der frø lå i bløt. Vår tidsregning gjør sårene i jordoverfalten dype, det er ikke lenger vår vårblomstring, sy attersting, attersting fort. Hendene har dårlig håndlag med røde tråder. Kommer det flere vintre i år, den som visste». Den litt masete gjentagelsen av tåkete spørsmål, som «Hvor går grensen, er det huden?», gir samtidig mange av diktene et hint av ubegrunnet, og litt banal, høytidelighet.

Les også: – Kulturbarbariets logikk

Slik forstyrres de flotte momentene i diktsamlingen. Til slutt klarer de verken bryte fram eller gripe fullstendig tak i leseren, men gjør heller at «Behold meg» forblir værende litt under overflaten.