Med følelsene utenpå kroppen

Cezinando plukket opp stafettpinnen etter Lars Vaular, og rundet av årets Øyafestival. Et noe overraskende valg fra festivalen som historisk har blitt avsluttet av virkelig STORE artister tidligere år. Det virket imidlertid som om dette utelukkende var en motivasjonsfaktor for den Oslobaserte rapperen.

Cez var ikke den eneste som imponerte på Øyalørdagen: En fryd å se på

Konserten åpner identisk med det kritikerroste albumet «Noen ganger og andre», med den nesten fullinstrumentale «Uansett» etterfulgt av allsangfavoritten «Heia meg». Deretter tok det seg bare oppover. Ikke bare har Cezinando - tross sin relativt korte karriere - greid å skape en haug med låter publikum ivrer etter å synge med på. Ikledd et bokstavelig talt glitrende paljettmagedanskostyme synger han med følelsene utenpå kroppen, og fremstår så ivrig og takknemlig at det er vanskelig å ikke bli rørt.

Konserten er akkompagnert av et effent ensemble, og bidrar til at Øyas største scene virkelig blir fylt. Samtidig greier Cezinando å gjøre seansen til en intimkonsert når Einar Stray inviteres til pianoet på scenen for fjorårets kanskje vakreste norske ballade, «Tommelen på vekta».

Sløtface engasjerte også Universitas' anmelder: – Få med jenter i den moshpiten!

Når Unge Ferrari entrer scenen til «Jeg bare synes du skulle hørt på meg» er stemningen så god at det tilsynelatende eneste som kan toppe den er avslutningen med «Håper du har plass». Påstanden ble imidlertid fort motbevist når Cez lurer på om vi ikke orker én låt til, og inviterer Chirag med på scenen for en siste dans med «Alt for meg».

Undertegnede er imponert, rørt og utmattet. Cezinando avsluttet konserten med et rungende «takk for meg». Ditto speil, Cez. Ditto speil.