Mangler et skikkelig høydepunkt

Mange har dukket opp på Amfiet tross det grå, forblåsne været. Et og annet hode nikker anerkjennende, og noen smiler og nynner på de norske visepop-låtene sammen med mannen i - hva er det? En caps med en ku med nåler i rumpa.

Er det lov å legge merke til slikt? Kanskje er det vinden, men det er vanskelig ikke å distraheres av småting under en jevn konsert som mangler et skikkelig høydepunkt. Av og til tennes trommene og bassen, men det går raskt tilbake til den samme monotone rytmen.

«Ska eg syngja ein song om ein fest?» spør Tønes. Ja, sier noen i publikum. «Kven bestilte ein maksitaksi?». Jeg vet ikke, men hvorfor synge en hel sang om det?

Smerz leverte drømmende og mystisk elektronika på Øya: – På grensa til hypnotiserende

Bonus er banjo på scenen og første kvinnelige gitarist jeg har sett på Øya. Men man tar seg i å tenke at dette hadde passet bedre på en annen festival, og som Frank Tønnesen sier selv: "det blir'kje så mykje snakking i dag, for det ekje så mykje tid her".

Det er nemlig snakking han kan best. Tekstene er inderlige om hverdagslige situasjoner, med titler som «Eg går og legge meg» og «sesong 4» - for hvorfor så han aldri sesong fire av NOE ferdig?

Det er det enkle livet Tønes er en mester til å beskrive, med en deilig, ironisk snert. Han er en storsjarmør for kjernelytterne, men han mister raskt de som sitter på gresset bak.

Susanna spilte overnaturlig musikk, mener Universitas' anmelder: – Håper dere får et diplom for å være her

Ekstranummeret «Yatzy» blir lett et høydepunkt. Og folk jubler, de er fornøyde. Men ikke usannsynlig svever tanker om nattmat på Bislett kebab mens de tusler fra storscenen, til tross for at klokka så vidt har bikka 5.