– På grensa til hypnotiserende

Å smyge seg inn i Sirkusscenens mørke telt etter å ha stått i sola i timevis for å hvile ørene til drømmende, mystisk elektronika, høres jo ikke ut som noe annet enn en veldig god idé. Det virker som om de yngre festivalgjengerne er enige i det, for teltet er fullt av hippe 20-åringer med rumpetasker.

Dette var Øyakonserten for dem som liker rogalandsdialekt og gitar på nach: Mangler et skikkelig høydepunkt

Smerz har festivalens kanskje mest nonchalante åpning. Mens Catharina Stoltenberg står foran synthen, sitter Henriette Motzfeldt henslengt i en stol midt på scenen. Motzfelts vokal akkompagnerer de suggerende, på grensa til hypnotiserende, rytmene med stor presisjon. Selv når lydbildet beveger seg mot tyngre, mørkere beats, virker det aldri hemmende for vokalen.

Men avstanden til publikum er større nå enn da de spilte på Øya for tre år siden. Kanskje er Sirkus akkurat litt for stort. Det er også umulig å skjønne hvor en låt slutter og neste begynner. Men stormende jubel fra første rad fungerer som en slags indikator.

Susanna spilte overnaturlig musikk på Øya: Håper dere får diplom for å være her

Akkurat idet man begynner å kjede seg, dukker to unge, veltrente og solbrune gutter opp på scenen. De neste fem minuttene tar de pull-ups i hvert sitt stativ. Lenger uti konserten dukker det opp kvinner, alle med ulike kroppsfasonger, som går catwalk rundt Motzfeldt og Stoltenberg. Dette er nok et bevisst grep i en ellers monoton opptreden, samtidig som det er en tydelig kritikk mot seksualisering og standardisering av kvinnekroppen.

Dessverre blir distansen mellom duoen og resten av teltet for stor, og man klarer aldri å la seg rive ordentlig med. Men Smerz har utvilsomt et enormt klubbpotensial og kunne sannsynligvis fylt Berghain uten problem.