Forbeholdt øyanatt
Konserten gir absolutt mersmak, men det skal et trangere, mørkere lokale og discolys til for at opplevelsen blir komplett.
Det er ingen tvil om at det er duket for fest i Tøyenparken når gjengen bak Beglomeg inntar Vindfruen på Øyafestivalens siste dag. Mange har gledet seg til dette friske disko-pustet, for gressplenen er tettpakket av ivrige festivaldeltakere.
Beglomeg stiller mannssterke, med perkusjonister, blåsere og en karismatisk frontfigur i badedrakt av gull. Det er lite å si på innlevelse og ferdigheter, men de kommer likevel til kort. Bandet lykkes ikke i å få med publikum på feiringen; det er nærmest umulig å skille en låt fra en annen, og det rykker ikke i dansefoten en eneste gang i løpet av den førti minutter lange konserten.
Kanskje skyldes det varmen, men det er noe med den energiske, progressive jazz-diskoen som ikke er helt forenlig med 25 grader og steikende sol. Når seks korister kommer inn nesten mot slutten, tar musikken en dyster vending. Plutselig er man med på en mystisk gravferd. Det er fint, men forvirrende.
Konserten gir absolutt mersmak, men det skal et trangere, mørkere lokale og discolys til for at opplevelsen blir komplett.
Les flere anmeldelser fra Øyafestivalen:
Susanne Sundfør: Hold kjeft, jeg hører på Sundfør, for faen
Ida Jenshus: Et friskt pust i sommerheten
Miss Tati: Etterlengtet souldiva
André Bratten: Bratten-fest uteble
Smertz: Den gode hipstersmerten