20 år på utsiden, 60 på innsiden

“Villskudd” er et friskt tilskudd i det som i aller høyeste grad er en døende sjanger: norsk skranglete folk-rock. Gruppa består av trommis Alf Kippersund, gitaristene Carl Sørheim og Markus Lierhagen, Johannes Gartland på tangenter og David William Øynes på bass og vokal. EP´en Fallitten utgjør debuten, og består av fire låter. Med munnspill og sur vokal har plata selvfølgelig noe dylansk over seg, men er i grunnen ulikt mye annet jeg hørt tidligere. Kanskje kan man driste seg til å kalle bandet unikt, uten at det nødvendigvis er ensbetydende med bra.

Ganske tidlig forstår man at man har med å gjøre gutter med en tredobbel mental alder, og at de synger (eller skråler, alt ettersom) om alt fra å runke til Munchs bilder, til å lese Marx og tro at man er noe. Smartest er derimot tekstene når de ikke prøver å være altfor seriøse og pseudo-intellektuelle, men lener seg mer mot det køddende.

Les også: MF-revyen har en spennende idé, men byr på billige triks

Det grunnleggende problemet med EP´en er at lydbildet ofte er lite behagelig å lytte til, at det kan være nesten anmassende i uttrykket. Villskudd har virkelig trykket sjangeren til brystet, uten tanke for at rocken kanskje blir for skranglete. Felles for låtene er at utover sangen skrus ikke bare tempoet opp, men vokalen blir også betraktelig surere. Hvis “Fallitten” var vekkeklokka mi, hadde jeg aldri slumret et sekund mer i mitt liv.

Det første sporet «Eventuelt» er riktignok ganske så ålreit. Det samme kan sies om “Som en drøm”. Teksten i “Eventuelt” er skarp, og låta overraskende fengende. Den er også mer kompleks, inkluderer et fantastisk munnspill-parti, og er om mulig hakket tightere utført. Men slitsomt er det innimellom også her. Når vokalen nærmer seg klimakset, er det lett å tenke at Villskudd burde påspandere seg en sangtime eller ti.

Villskudd er et skudd i blinde. Bandet kan, ser jeg i det minste for meg, treffe lytteren så det ljomer. Jeg kan se for meg at de vil treffe en nerve blant gammelmodige studenter. Men like sannsynlig er det at de hos andre lyttere vil bomme totalt, og ende opp som lite mer enn slitsom gammelrock. Hva kan man så hente av denne tvetydige beskrivelsen? Hva er egentlig Villskudd? De er ikke for enhver smak. Men kanskje finnes det en fyr der ute, en som mer enn noe annet i verden ønsker seg et hipt og skranglete folkrockband fra Hamar, som attpåtil skriver noenlunde smarte tekster på norsk. I så fall trenger han ikke lete særlig mye lenger.

For ordens skyld: Gitarist i Villskudd Carl Sørheim er journalist i Universitas.