Øyafestivalen 2018: Daniela Reyes
Tar trekkspillet tilbake
Daniela Reyes motbeviser alle trekkspillfordommer med underfundige, vakre låter og en fascinerende musikalitet.
Mens Myra gønner på Vindfruen rett bortenfor, har 19 år gamle Daniela Reyes tatt plass i bitte lille Biblioteket. Hun skal spille et tjue minutters akustisk sett helt aleine, og fra første akkord blir det klart at hun fortjener publikums fulle respekt. Stemmen har en skjørhet og nerve som gjør at alle holder seg musestille. Tekstene er kloke, vemodige. «Jeg ser på lykken som en slags ignoranse», synger hun.
Bendik leverte sterkt og sårt på «verdens beste festival»: En følsom rockestjerne
Halvveis i settet legger hun ned gitaren og tar frem trekkspillet, som hun har spilt i fjorten år allerede (!). «Det er så mye stygg trekkspillmusikk. Jeg vil lage noe fint», sier hun sjenert og ler litt. Og dét klarer hun utvilsomt. Alle med trekkspillfordommer må gå antagelig gå en aldri så liten runde med seg selv etter denne konserten.
Cezinando avsluttet årets Øyafestival: Med følelsene utenpå kroppen
Reyes blir varmere i trøyen i løpet av settet, og kommer med små, morsomme anekdoter, blant annet om en utstoppet sau på en Bodøfestival. Publikum lar seg sjarmere, ler og er med. Så er plutselig siste låt kommet, rett etter hun har startet. «Trokke verden trenger mer av meg», synger hun. Jo, det tror jeg virkelig den gjør.