Øyafestivalen 2018: No. 4
Mer av alt i monitor, takk!
No4 har parken helt for seg selv lørdag formiddag, men klarer ikke fylle den.
Å la No. 4 åpne Øyas siste dag er egentlig en genistrek. Bandet byr på allsangvennlig visespop, men også småfrekke og tidsriktige melodier drevet frem av energisk synth og bass. Her skal det være noe for de fleste, og rundt meg i gresset ligger unge gutter med rumpetaske og midtskill, mens grünerløkkamammaer ammer små babyer med bollesveis.
Slik går det imidlertid ikke, for noe mangler.
Åpningskonserten er vanskelig. Folk kommer tuslende inn i parken gjennom hele konserten. Mange er fortsatt grønne i fjeset etter gårsdagen, og vil heller prate enn å lytte. Lyden opp til amfiet er tidvis helt horribel, og vi må flytte oss stadig nærmere for å få ta del i det som skjer.
Energiske siddiser imponerte på Øya: – Få med jenter i den moshpiten!
Men bandet tar heller aldri skikkelig sats. I kjent, upretensiøs stil skal det snakkes om løst og fast mellom sangene. Sanger Emilie Christensen er usedvanlig kjapp i replikken, men pausene kjennes akkurat litt for lange hver gang. Foran scenen humres det av vitsene. Vi er ikke mye lengre bak, men får likevel ikke med oss poengene.
En smule søvndyssende fra Young Dreams: Lavmælt dagdrømming
Dessuten er flere av arrangementene deres av en eller annen grunn tonet ned, og ikke veldig opp, som er rart når det er et helt amfi som skal fylles. Den deilige synth-introen fra «Oslo forteller» ble for eksempel byttet ut med gitarklimpring, og «Fuck lunsj» har hadde et rolig midtparti som var lenger enn vanlig. «Og jeg som ville danse», klager hun ene ved siden av meg.
«Jeg skulle løfta henda i været, vært fri» synger damene fra scenen upåklagelig trestemt. De rett foran scenen strekker armene opp mot skyene over. For oss andre blir hendene liggende trygt i lomma.