Et kronglete tilbakeblikk

«Mørke dyr» er Janne-Camilla Lysters romandebut. Når historien starter er fortellerens barndomsvenn blitt borte under interrail i Europa, og det virker som denne mangelen i livet skal drive den videre fortellingen fremover. Som leser lurer en både på hva som skjer med de som savner og den som er savnet. Mellom episodiske, korte tilbakeblikk lar imidlertid de store høydepunktene og oppklaringene vente på seg.

Les også: Vakkert, men anstrengt

Fortellingen hopper mye i tid og språket er en blanding av billedlige skildringer, tanker og dialog uten markører. Det fremstår som en masse av fortellerens inntrykk og tanker med uklar struktur. En uro finnes hele tiden hos jeg-personen, og tilbakeblikkene drar både forteller og dens relasjoner vekk fra nåtiden og mot det som tidligere har vært. Det beskrives en nummenhet i den evige dragningen mot noe annet. Hvordan det vi så enkelt kan velge å reise fra, alltid har en iboende risiko for å følge med: «Uhyggen i at man selv kan fjerne seg uten at det påvirker det man fjerner seg fra.»

Fikk du med deg denne? En begivenhetsrik uke

Savnet og sorgen virker å ha bitt seg fast i å påvirke fortellerens liv i noen grad - men ikke i den grad at leseren stadig lurer på hva som skjer videre. Den gjennomgående problematikken knyttet til ambivalensen mellom trygghet og frihet, før og nå, er interessant å følge med på, men bruddstykke-kronologien gjør at lesingen får en treg fremdrift.