Ett godt hjul og et godt nyttår

Det er sikkert ikke bare jeg som har sett det, i nærheten av Blindern. Noe høyt som kommer fort og uventet og forsvinner igjen før man får samlet seg om inntrykket. Joda, ganske riktig, det var en lang mann i farta, med et hjul mellom beina og veivende armer. Og kanskje flere enn jeg har dratt kjensel på en viss Erlend Loe — en minst to meter lang enhjult kjempe med en blå hjelm skrudd ned over et helgrått nisseskjegg. Det må da være ham. Og det forundrer meg ikke at han har lært seg å sykle på bare ett hjul.

Ikke lenge etter at jeg fikk øye på det jeg trodde var en kjent forfatter på en mystisk farkost, kom bekreftelsen på at det stemte: et essay om livet som fersk enhjulssyklist — undertegnet Erlend Loe. I Forhandle med virkeligheten. Ett år på ett hjul skriver Loe med iver og glød om den store gleden han fant i overgangen fra å sykle på to til ett hjul. Syklingen har alltid vært viktig for ham, og det triller sykler gjennom kjente romaner som Naiv. Super og Doppler, der hovedpersonene gjør uventede grep når virkeligheten blir for påtrengende.

Selv om virkeligheten i utgangspunktet ikke virker for påtrengende på Erlend Loe, oppdager han et helt nytt rom i den ved — litt uventet — å redusere antall hjul på sykkelen. Han beskriver det som å ha vært på en fest hele livet uten å vite at det finnes et rom til. «Forhandlingene med virkeligheten som jeg hittil har trodd var selve livet, viser seg kun å ha vært innledende samtaler. Nå har virkeligheten blitt en samtalepartner», skriver han. Det er en frelst forfatter som fyller sidene med «en indre jubel». Skal man oppsummere med ett ord, må det bli begeistring.

Les også om snowboardjentene som knuser patri­ar­katet med finesse.

Flere ganger spør jeg meg selv hva denne begeistringen handler om, om den er gyldig utenfor gleden en sykkelentusiast kjenner på sykkelsetet. Jeg kjenner den igjen fra da jeg var barn, fra da vi bygde hopp i skogen, syklet ned skrenter og risikerte mye for en kort gledesrus. Men i voksen alder har jeg blitt en vandrer. Jeg har fortsatt en sykkel, som jeg har kalt Rocinante, etter det gamle øket til Don Quijote, ridderen av den bedrøvelige skikkelse. Og den har virkelig blitt et øk. Den står låst fast til en takrenne i bakgården, med rustent kjede og punkterte dekk, og ser temmelig mismodig ut. Ikke fordi jeg er ubarmhjertig eller en bedrøvelig skikkelse som har glemt syklingens gleder. Men jeg har en tendens til å nedprioritere dem.

Saken er at jeg trives med å gå. Og så lenge det er innenfor rimelighetens grenser, går jeg dit jeg skal. Likevel lar jeg meg ikke begeistre noe mindre av Erlend Loes evangelium om enhjulssykkelen. Kanskje er det forhandlingene med virkeligheten, som kommer av reduksjonen i antall hjul, som får overføringsverdi. Det som byr på store problemer i starten, men etter hvert får uante konsekvenser for livskvaliteten. Jeg tror det er begeistringen for reduksjonens gleder som smitter meg.

Da jeg leste meg gjennom dette enhjulseventyret en av de første dagene i 2021, slo det meg at det lå noe som minnet om et nyttårsforsett mellom linjene. Vanligvis er jeg ikke av typen som har noe særlig tillit til nyttårsforsetter, så jeg pønsket ikke mer på det. Jeg kommer nok ikke til å skaffe meg en enhjulssykkel, selv om Erlend Loe reklamerer godt for at farten du holder på ett hjul, er den ideelle farten å se verden med — noe som tiltaler en vandrer som meg. I oppreist stilling og bedagelig fart blir alt mer harmonisk. Loe kan rapportere om at de vanlige sykkelbandene på to hjul, som herjer i bytrafikken med bukkestyre og helsvarte trikoter, plutselig minner om dødsskvadroner. Med enhjulssykkelens fart og uvanlige fremtoning forandrer bildet seg, og aggresjonen mellom bilist og syklist oppløses: «Kommer man derimot på ett hjul, signaliserer man for all verden at man kommer i fred. Og ikke minst at man er et menneske i balanse.»

Dette burde begeistre alle som setter pris på et godt bymiljø, når det gjelder forurensning av både stemning og luft. Så hvis jeg skal grave i nyttårsforsettfølelsen jeg fikk av å lese dette essayet, vil jeg ta et godt tak i begeistringen for reduksjonens gleder og slå et slag for miljøet. Det miljøet som strekker seg utover alle bygrensene og forener oss i samme økologiske katastrofe. I et år i ubalanse har Erlend Loe funnet balansen på ett hjul, og han formidler begeistret gleden denne reduksjonen ga ham, etter mye fall og kaving i begynnelsen. Året som har gått, har vært preget av reduksjoner på mange områder, og vi har slitt med å finne balansen. Likevel har det også ført med seg nye, uante gleder vi kan begeistre oss over. Det er bedre luft i verdens storbyer, og kanskje har noen sider ved hverdagen, som før ikke var like åpenbare, fått en ny glans. Vi vet godt at vi må fortsette å redusere hvis vi vil redde miljøet. Reduksjoner det kan være vanskelige å venne seg til i begynnelsen, men som gjør verden til et bedre sted når vi får dreis på dem.

Les også: Den ensomme cowboy.