En lang vei med mange jeg

Trondheimsveien er en novellesamling bestående av 15 ulike historier. De er diskret flettet sammen ved at noen er i slekt, passerer hverandre på byen eller deler postkasse. I sin andre bok, og første novellesamling, hopper Kinsten mellom flere jeg, samfunnsklasser, kjønn og aldre. Hun forteller om uteliggeren som lever på cola og snickers, den kristne jenta som gomler grillpølse med rekesalat og om barnet som nyter jordbær, men lider av omsorgssvikt.

I Naboer møter vi uteliggeren som lever fra dag-til-dag, som viser omsorg for sin papp-nabo Otto, men som ikke klarer å se sin egen datter i øynene. I Hun møter vi mannen som diskuterer kjærlighetsproblematikk med hunden sin og i Sjelefred røyker vi på en balkong med en som er desillusjonert.

Les også: Standup-anmeldelse: Sjarm uten variasjon

En svakhet ved novellesamlingen er at den ikke utfordrer stereotypier. Uteliggeren og den sinnsyke er eksempler der det virker mer som om Kinsten lever seg inn i dem med et blikk utenfra, heller enn å fordype seg i hvordan de faktisk har det. Novellene bygger dermed bare på en allmenn idé om hvordan karakterene er, typisk sett, uten å gi et nytt blikk på hvordan de ser verden.

Rundt beboerne er språket til Kinsten en dans. Hun bruker ulike fortellerteknikker i novellene, noe som står i tråd med mangfoldet av karakterer. Når hun beskriver jenta som har sex med gutter kun når de har vasket seg, føles det ut som om det er en selv som har laget regelen. Hun bruker også originale sammenligninger. Som når jenta møter sin tilsynelatende uskyldige kusine, og «hun ser på meg som om jeg akkurat hadde landet ufoen min ved siden av henne på fortauet, åpnet døra og sluppet ut en selvlysende grønn dromedar.»

Trondheimsveiens 256 sider glir lett forbi. Gaten er et mikrokosmos, der det å dele adresse egentlig handler om å dele det å være menneske. Plassert i hver våre «jeg» har vi hver vår virkelighetsforståelse, selv om vi deler virkelighet, og novellene får frem nettopp det at å være et menneske er å være ulik i likheten.

På bokens bakside står det at «de fleste veier fører ingensteds». Dette speiler Kinstens historiefortelling, gjennom å vise hvordan karakterene har vanskelige tanker om livet, men samtidig behagelige øyeblikk — de når ingen konklusjon, det er ingen god eller dårlig slutt. Og det er det som gjør denne boken verdt å lese.

Les også: HF-guttens diktsyklus