Langvarig discodans
Med Ultraflexs debutalbum er det bare å riste løs på stuegulvet. Men hold på moovesa, for variasjonen er mager.
Kari Jahnsen, aka Farao og Katrín Helga Andrésdottir, aka Special-K, fant hverandre gjennom en felles lidenskap for hverandres musikk. Sammen har de skapt Ultraflex, og gir nå ut debutalbumet – Visions of Ultraflex.
Ultraflexs lydbilde kan beskrives som en elektrisk cocktail av moderne disco og futuristisk boogie. I bakhodet har undertegnede at den New York-baserte artisten Okay Kaya, kjent for sitt mer melankolske uttrykk i pop- og indieverden, har filmet og regissert en trilogi av musikkvideoer som følger duoens debutslipp. Dette gir en viss forventning.
«Get fit» er det første som møter en. Okei,interessant, tenker jeg. «Get fit, get ripped, get together, get kids» er nærmest den eneste teksten i låten, men repetisjonen fenger. Ubevisst begynner jeg å vrikke på foten under bordet i SV-kantina. Etter hvert går også skuldrene i takt til musikken, som er funky og tydelig. Jeg forstår raskt at dette er housemusikk, og drømmer om kvelder som varer til etter tolv.
Les også: Et pretensiøst tankevirvarr.
«Full of lust» er den første låten som åpnes med tekst, ikke bare en lang beat. «You’re not really my type, but this is your night, can’t find a guy that I like and you’re the second best - alright!». Spenstig tekst. Rask beat. Stønning. Et småfrekt og til tider ubekvemt preg over det hele. Likevel tar jeg meg selv i å nok en gang drømme meg tilbake til livets gladere dager, da du var lame hvis du motsto litt disco på en lørdag.
Muligens er det den sterke, gjennomgående beaten som får meg til å tenke at låtene likner hverandre. Kanskje er det også jeg som ikke kjenner sjangeren godt nok, for det finnes subtile faktorer som skiller dem. «Never forget my baby» er svevende i sin fremtoning, men setter ikke fart på dansefoten som de andre. I «Papaya» overdøves bakgrunnsbeaten av jazztoner og det som kan høres ut som saksofonspill. Sistnevnte er uten tekst, men får besøk av nynnende, flørtende stemmer. Gjennomgående i albumet snakkes, eller hviskes, tekstene i stor grad ut.
Melodisk kjennetegnes housemusikk av korte, repeterende, rytmiske og melodiske strukturer – og Visions of Ultraflex er intet unntak. Jeg sliter med å skille låtene tydelig fra hverandre og er i tvil om hvorvidt lydeffektene, beaten og rytmikken er originale for sin sjanger. Med det sagt, har duoen skapt et fengende univers, som nok vil falle i god jord hos rave-elskende danseløver.
Les også: Lidenskapen bak linsen.