Den fjerde «bukkene Bruse» – Thomas Thwaites dro til seters for å bli geit

Designer Thomas Thwaites har det siste året fått mye oppmerksomhet etter han levde en ukes tid som geitebukk. Det hele sprang ut ifra en idé om å ta ferie fra angst og stress forbundet med det å være menneske. Siden mennesket er det eneste dyret som sliter med eksistensiell angst, bestemte han seg like greit for å bytte art. Et tips fra en venn ledet ham til en dansk sjaman som overbeviste ham om at det var geit han ville bli.

– Dette er jo denne urgamle drømmen til mennesket, å kunne se livet fra dyrenes perspektiv. Prosjektet mitt ble å utforske dette ved hjelp av dagens teknologi og vitenskap, forteller Thwaites entusiastisk. Han la prosjektideen fram for The Wellcome Trust, en britisk velferdsstiftelse for forskning, som gikk med på å dekke utgiftene.

Forsker på forelskelse: Slik redder du parforholdet

Det neste året gikk med til å oppdatere seg på det siste innen geiteforskning. Tross prosjektets tilsynelatende trivielle tema, fikk han god veiledning av fagmiljøene. Det endelige målet var å leve så autentisk som mulig, som geit. Fysisk, mentalt og gastronomisk. Gjennom geitestudiene fikk han hjelp til å konstruere geiteproteser for å kunne bevege seg naturtro på beitet. Neste utfordring ble gressdietten.

– Vi mennesker kan ikke fordøye gress, så løsningen ble å lage en kunstig magesekk, forklarer Thwaites. Han kunne gresse som en vanlig geit, men etter å ha tygd gresset spyttet han det ned i en kunstig magesekk. Her ble det oppløst til en sukkerholdig blanding som han sugde opp gjennom en slange. Dette kunne han fordøye på vanlig måte.

– Gress er ikke så ille, det smaker faktisk ganske godt. Du lærer kjapt hva slags gress som smaker best, selv om alt gress ser likt ut, humrer Thwaites.

Han tilbrakte også mye tid med å stirre på geiter med en etnobiolog for å bedre forstå geitens oppførsel. Dette fikk Thwaites til å innse at han ikke bare måtte bli mer geit, men også kvitte seg med menneskets mest definerende egenskaper.

– Jeg oppsøkte en nevrolog som introduserte meg for en teknikk kalt transcranial magnetic stimulation. Han prøvde praktisk talt å skru av taleevnen min, forklarer Thwaites.

Fått med deg dette forskerintervjuet? - Man finner mange paralleller til verdenshistorien i Game of Thrones

En spesialtilpasset hjelm utsatte hjernen hans for magnetisk stråling som midlertidig blokkerte taleevnen. Disse tilpasningene var imidlertid ikke behagelige. Han beskriver protesene som ekstremt smertefulle, mens anti-språk hjelmen ga han så kraftige spasmer i ansiktet at en tannfylling eksploderte. Alt dette ledet opp til en ukes beite med en geiteflokk i den sveitsiske fjellheimen. For Thwaites var det beste eksempelet på at han var akseptert i flokken også det mest dramatiske. Lederbukken konfronterte ham, klar til å stange, før Thwaites fikk vist underkastelse ved å trekke seg tilbake.

– Geiter er sosiale dyr, så det var viktig at jeg fant min plass i flokken. Konfrontasjonen var et tegn på at jeg ble oppfattet som et nytt medlem i flokken, sier Thwaites.

Thwaites er ikke den eneste som har prøvd å leve som et dyr. Veterinæren og filosofen Charles Foster har på forskjellige tidspunkt levd som grevling og oter. Sammen mottok de IG-Nobelprisen, en satirisk vri på nobelprisen utdelt ved Harvard. Prisen premierer tilsynelatende absurd forskning. Riktignok med en baktanke om at også sære forskningsinteresser kan gi oss verdifulle innsikter. Når Thwaites forklarer hva han ser på som det viktigste resultatet av prosjektet, er det den tidligere nevnte urdrømmen han vender tilbake til, og at vi med dagens vitenskap endelig har muligheten til å realisere denne.

– Oppfordrer du andre til å leve som et dyr?

– Ja! Du behøver ikke å gå hele veien, men prøv i hvert fall å spise løvet fra et tre eller litt gress uten å bruke hendene, avslutter Thwaites.

Lest denne? Får millioner for å forske på eldresex