Romanen som avmystifiserer ME: – Hun må venne seg til å være utilstrekkelig

Det blir vanskelig å anmelde Silje Bergum Kinstens Jeg vet ikke helt hva det er uten å snakke om sykdommen. Det er nemlig alt denne boken handler om. Til gjengjeld er det en lettlest roman, skrevet som en dagbok, hvor man dras dypt inn i hovedpersonens krevende liv og alle hennes tanker. Det lette språket og de gode skildringene gjør at Bergum Kinsten lykkes i å gi oss et innblikk i ME-pasientens verden, samtidig som hun minner oss på hvor godt det er å være frisk.

Historien starter med hva som tilsynelatende er en hektisk, men stort sett vanlig dag i hovedpersonen Fies liv. Denne dagen ender med at hun ligger sammenkrøllet og utmattet på sofaen. Morgenen etter faller Fie om på badegulvet.

Les også: Student fikk ME på grunn av overarbeid: Ble syk av BI-verv

Strukturen i boken endrer seg i det sykdommen inntreffer. Det som var lange sider med fullverdige setninger, blir til enkle observasjoner, skrevet i en noe minimalistisk og poetisk stil. Herfra får vi i detalj vite hvordan Fie må passe inn i sitt nye liv med en sykdom som er veldig vanskelig å diagnostisere. Hun må venne seg til å være utilstrekkelig.

Jeg vet ikke helt hva det er er en god roman: Den er flott skrevet, og er med på å avmystifisere en sykdom det lenge har vært mye stigma omkring. Likevel sitter man igjen med følelsen av å ha lest en lang novelle siden romanen bare har én hovedperson, et sykdomsforløp – og gjennomgående består av Fies enkle observasjoner av virkeligheten. Hadde den vært lenger er det ikke sikkert man hadde kommet gjennom den noe monotone oppbygningen.

Etter å ha lest Bergum Kinstens debut får man mer forståelse for hvor vanskelig det er å leve med ME. Gjennom den enkle strukturen forstår man hvordan alle små gjøremål plutselig blir store og uoverkommelige oppgaver. Dessverre er det akkurat dette virkemiddelet som gjør at innlevelsen forsvinner hos leseren. For å vekke engasjement kunne det stått enda mer om Fies følelser, hennes frustrasjon og mer om de viktige menneskene i hennes liv. Det finnes mer følelser i denne historien enn det som faktisk kommer frem.

Forresten, er du av den overambisiøse typen? En som alltid skal rekke over alt, jobbe hardt og få til mest? Da har du kanskje godt av noen av rådene i denne boken. På side 102 forteller Fie at hun burde ha det bedre nå, så mye som hun slapper av. Fysioterapeuten svarer med å si: «Jeg har strøket burde fra mitt vokabular».

Det burde kanskje alle gjøre.