Illustrasjon: Johanne Amtedal
Illustrasjon: Johanne Amtedal

Hvor er Oslos Kygo-skole?

Mens norsk musikkbransje tar morgendagen med storm, henger Norges fremste musikkhøyskole igjen i gårsdagen. Er de’kke rart?

Min største drøm som liten var å bli popartist. Jeg var neppe alene, for da jeg noen år senere møtte opp til opptaksprøver ved Norges musikkhøyskole (NMH), var jeg en av 60 vokalister som kjempet om de få studieplassene. Til tross for NMHs gode rykte som landets beste musikkakademi, var jeg likevel langt fra sikker på om NMH var riktig skole om jeg ville nå drømmen.

I Norges musikkhovedstad finnes ingen åpenbar statlig utdanning for den neste Thomas Dybdahl, Astrid S eller Kygo.

Problemet er nemlig at NMH opererer med en forhistorisk sjangerinndeling for de utøvende kanditatstudiene, bestående av «klassisk», «folkemusikk» og «improvisert musikk/jazz». I Oslo, Norges definitive musikkhovedstad, finnes det altså ingen åpenbar statlig utdanning for den neste Thomas Dybdahl, Astrid S eller Kygo. Musikksjangrene i størst vekst, som har flest jobber og er mest innbringende for musikere og skattekassa, nevnes ikke engang i studieplanen. Som musikkutdanningsentusiast Lillebjørn Nilsen sier: Er de´kke rart? Jo, det er helt på trynet.

Slik var Dagnys vei til suksess: – Du kan ikke gå på skole for å finne ditt eget uttrykk, din egen stemme

Bakstreberske NMH mangler bacheloren som deres konkurrenter kaller for «rytmisk musikk». Paraplybegrepet rommer en rekke sjangre som pop, rock, jazz, hiphop, metal og elektronisk musikk. På NMH er eneste utøvende rytmiske alternativ improvisert musikk eller jazz, som ikke akkurat lover en lysende fremtid i den kommersielle musikkbransjen, men heller et dypdykk i de smale hjørner av jazzen og improvisasjonens verden.

Andre skoler henger derimot med i timen. Som en førsteklassing med splitter nye joggesko, står Universitetet i Agder (UiA) og tripper etter å bli valgt først i gymmen. Skolen tilbyr bachelor i utøvende rytmisk musikk, med spesialiseringene «artist og låtskriver», «laptop» og «rytmisk». UiAs studenter får dermed frihet til å bli gode på sin greie, enten det er laptop-elektronika, rockegitar eller artistvirksomhet. Slikt må NMHs studenter drive med på eget initiativ.

NMHs statlige konkurrenter har imidlertid en stor akilleshel. De bor i feil nabolag. Unge musikere ønsker seg naturligvis til Oslo, der spillejobbene, plateselskapene og karrierestartene er flest og størst. Her veiver også private aktører som NLA og Westerdals med armene og tilbyr de svindyre bachelorprogrammene «utøvende rytmisk» og «populærmusikk». Skolene bor i samme fordelaktige nabolag som NMH, men utnytter den geografiske fordelen langt bedre ved å rope høyt om sine tette bånd til den moderne musikkbransjen. Fristende, men potensielt ruinerende for en allerede dødsdømt musikerlommebok.

«Musikkhøyskolen utdanner morgendagens profesjonelle utøvere» heter det på NMHs nettsider. Men hvilken morgendag er egentlig dette? NMHs rytmiske utøvere møter en musikkbransje, som ifølge Kulturrådets egen rapport «Musikk i tall», har vokst gjennomsnittlig med syv prosent siden 2012, og som eksporterer norsk musikk som aldri før. Fremragende utøvere innen jazz og improvisasjon er selvsagt en del av denne veksten, men det er helt andre sjangre som drar lasset.

Det er først og fremst Oslos musikkstudenter som taper på NMHs konservativisme, men også Musikk-Norge som helhet. For slik skolens ressurser og sterke fagmiljø bevarer og utvikler de smale sjangrene, bør den også ivareta de brede. Det vil løfte kvaliteten i norsk musikkliv og utdanne musikere vi faktisk trenger flere av, i en musikkbransje som allerede er proppfull av musikere som er totalavhengige av støtteordninger.

NMH har som mål å sette studenten i sentrum, og ruste dem for morgendagens musikkliv. Da hjelper det lite at de henger igjen i gårsdagen.