Illustrasjon: Øivind Hovland
Illustrasjon: Øivind Hovland

Drømmen om Westiania

Trond Blindheim vil bli Norges første universitetsmogul. Det er lov å drømme.

Før jul ble det kjent at Høyskolen Kristiania skal kjøpe opp Westerdals Oslo ACT. Drømmen til rektor Trond Blindheim? Intet mindre enn å skape Norges første private universitet.

Blindheim vil fusjonere to private utdanningsinstitusjoner. Det er ikke en debatt om privatisering, men heller en debatt om veien videre. Private høyskoler er muligens et nødvendig onde om man skal sikre bredden i nisjeutdanningene, men grensa må gå et sted mellom dette og opprettelsen av private universitet.

Westerdals-studentene er klinkende klare: De vil ikke ha deg, Blindheim!

Hele ideen bak den norske velferdsmodellen er lik rett til utdanning, et prinsipp som har måttet vike for kapitalkrefter og private aktører i store deler av verden. Prinsippfastheten i norsk utdanningspolitikk har de siste 40 årene ført til et oppsving i studentmassen uten historisk sidestykke. Siden 70-tallet har vi fått masseuniversiteter i Norge. Med dette mener man at universitetsutdanning har blitt tilgjengelig for alle, og at Norges ungdom benytter seg av tilbudet, som er gratis, for uten en billig semesteravgift.

Blindheims intensjonsavtale blir muligens snøballen som ruller og vokser, helt til man mister kontrollen. Med et gigantisk privat universitet, i hjertet av norsk kreativ utdanning, kan vi male oss inn i et hjørne det kan være vanskelig å komme seg ut av.

Fremstillingen er kanskje noe apokalyptisk. Men Westerdals-studentene er tydelig misfornøyde. De frykter en stor, pregløs og upersonlig skole, noe de har all grunn til, spesielt innenfor nisjeutdanningene. Westerdals var den rare annerledesskolen før fusjoneringen med NISS og NITH i 2014. Den gang ønsket Westerdals sine nye musikk- og teknologimedelever velkommen under tvil. At man nå også innlemmer blant annet HR, ledelse, reiseliv og medisinske fag i utdanningsporteføljen, ved den i utgangspunktet kreative skolen, vil være vanskelig å svelge: de frykter for skolens sjel. Westerdals-studentene er klinkende klare: De vil ikke ha deg, Blindheim!

Hvem kommer egentlig seirende ut av fusjonen? Direktør Solfrid Lind ved Høyskolen Kristiania mener fusjoneringen er en strategisk match og vil heve utdanningskvaliteten. Men med skolenes ulike faglige profiler havner uttalelsen fullstendig på jordet. Effekten av menings- og fagutveksling mellom en TV-student og en HR-student er mildt sagt begrensede.

Trond Blindheim og de høye herrer har derimot alt å tjene. De vil nyte godt av stordriftsfordeler og lavere marginalkostnad. Jo flere studenter ved en institusjon, jo billigere blir det per hode. Administrerende direktør ved Høyskolen Kristiania, Solfrid Lind, omtaler Westerdals Oslo ACT som en potensiell «juvel i skolekronen». Hun setter akademisk rennommé i førersetet, foran studentinteressene. Om motivasjonen er edle motiver som bedre utdanningstilbud eller sammenslåingens økonomiske fortjeneste, blir det store spørsmålet.

At det er økonomiske og administrative fordeler ved fusjonering er hevet over enhver tvil. Hadde disse fordelene tilfalt studentene, hadde også en fusjonering blitt ønsket velkommen. Utsiktene for en slik fordeling er imidlertid ikke de lyseste, skandalesøksmålet mot Westerdals-eierne tatt i betraktning.

Det virker som at profitt, Blindheims egne ambisjoner og akademisk renommé trumfer studentenes ønsker for egen utdanning. Westerdals-studentenes nyopprettede Tumblr-side viser heldigvis to ting. Motstanden mot oppkjøpet er betydelig og den kreative sjela er fremdeles i live. Som et av memesene sier: «Merging Westerdals with Høyskolen Kristiania – how about no?»