Amerikanske tilstander

Man kan jo spørre seg hvordan en mann med likestillingsprofil kan forsvare at det står tre hvite menn på scenen», sier Curt Rice.

Det er rektor Rices store dag. Nye studenter skal ønskes velkommen på St. Hanshaugen før de ansatte hilses tilbake fra sommerferie på kveldstid. Den nytiltrådte rektoren ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) har vært i jobben i under to uker og bodd i byen i knappe tre.

Rice surfer mellom norsk og klingende amerikansk når han taler dramatisk til studentene på velkomstmøtet.

– Så intens han var! Utbryter yrkesfaglærerstudenten Hussein Dualeh etter et kort passiar med Rice. Han ler, nesten litt forskrekka.

– Men sånn hyggelig intens, da.

Om Rice fortsatt har en amerikaners hyggelig-intense væremåte, er det lite annet enn navnet som avslører ham som utlending. Tromsødialekta kamuflerer det lille som er av aksent godt. Det skulle kanskje bare mangle for en lingvist med 22 år bak seg i Norge.

Fra rektorkontoret i sjuende etasje i Pilestredet kan Tromsø-professoren se hjem til blokka i Pilestredet park. Åtte etasjer med trapper har han å trave i der også. For ja – til den som måtte lure: Curt Rice er en person som løper i trapper. Sikkert 40 etasjer til sammen hver dag, anslår han selv.

I det minimalistiske interiøret i HiOA-bygget er det kun en rød tyggegummimaskin fylt med fargerike kuler som bryter opp i det grå og hvite. Her må selv rektor finne seg i å sitte i åpent kontorlandskap. Så langt har det fungert utmerket, mener han. Kanskje har det å gjøre med at han i løpet av de siste ukene ikke har fått tid til å sette seg ned enda.

Rice strener rundt med nettbrettet i hånda, mens han øver på taler og tester vitsene på staben.

– God morgen alle sammen, god morgen far og mor, synger Morten Irgens, prorektor for forskning, lystig idet han ankommer kontoret med det lange håret flagrende.

Ved siden av Irgens og Rice består det nye rektorteamet av Nina Waaler, prorektor for utdanning. Også hun er på plass i toppetasjen i dag. Da rektorstillingen skulle besettes tidlig i vår var både Waaler og Irgensselv søkere.

Stemningen later allikevel til å være alt annet enn rivaliserende.

– Det var voldsomt så koordinerte vi var da, sier Rice og nikker mot Irgens’ antrekk, som i likhet med hans eget består av skinnsko, lyse jeans, blazer og skjorte.

– Vi tenker veldig likt, sier Irgens.

– Det er nok fordi Curt er amerikaner og jeg selv har tilbragt 15 år i Nord-Amerika. Vi er begge veldig sånn «in your face».

Ved siden av professorstillingen ved Universitetet i Tromsø har Rice bemerket seg som leder av Komité for kjønnsbalanse i forskning, nedsatt av Kunnskapsdepartementet. I tillegg er han en ivrig blogger. Den akademiske kvinnekampen fører han også på nett.

– Jeg er opptatt av at vi leverer utdanning og forskning av høyeste kvalitet. Det er veldig rart om det kan gjøres bare ved å ta i bruk halvparten av befolkningen, sier Rice.

At så mange av dagens studenter er kvinner beroliger ham ikke.

– Jeg tror det er logisk feiltenkning å tro at mange kvinnelige studenter i seg selv gir mange kvinnelige professorer. Tendensen er at mange flere kvinner enn menn hopper av.

Han beskriver fenomenet som «the leaky pipeline». Tanken er at det ved hver anledning til opprykk lekker ut flere kvinner enn menn. For mens 45 prosent av førsteamanuensiser i universitets- og høyskolesektoren i Norge er kvinner, er bare 25 prosent av professorene det.

– Kan det skyldes kvinners egne valg og holdninger?

– Jeg har aldri møtt en kvinne i en førsteamanuensisstilling som sier at hun ikke vil bli professor. Jobben går ut på nøyaktig det samme.

Samtidig vedgår han at kvinner kanskje stiller høyere krav til seg selv før de søker opprykk.

– Forskningen viser jo at kvinner faktisk må ha mer å vise til for å kvalifisere til det samme som menn. Så på ett vis har kvinnene bare fanget opp det budskapet som er der i samfunnet. Men det er så urettferdig at man må engasjere seg for å prøve å motvirke det, sier han.

Han mener radikal kjønnskvotering er nødvendig i kampen mot mannsveldet.

– Enkelte kvinner mener det er nedverdigende å bli kvotert inn?

– Ja, det er klart. Når jeg snakker om kvotering er unge kvinner blant de største motstanderne. Det er fantastisk å oppleve den idealismen som sier at de ønsker å bli vurdert ut i fra hva de presterer. Men – I’m sorry to say it – slik fungerer ikke verden. Du blir ikke vurdert ut i fra hva du presterer, sier han bestemt.

Rice påpeker at det finnes en partiskhet i samfunnet i favør av menn. Det er nettopp dette som er problemet. Vektlegging av uvesentlige momenter, som nettverk, har ført til kvotering av menn i tusen år, mener han.

– Det er umulig å forestille seg at 75 prosent av professorer er menn dersom det eneste vi gjør er å bedømme dem ut i fra deres faktiske prestasjon. 75 prosent! Det skjer ikke, sier han.

Les om rektorens universitetsplaner: HiOA søker universitetsstatus

At han selv er mann, mener Rice er en fordel når han snakker kvinnesak. Han tror kvinner som står opp for kjønnsbalanse i høye stillinger lett kan oppfattes som at de bare taler sin egen sak.

– Men det gjør egentlig jeg også; jeg mener genuint at det er kvalitetshevende å ha mangfold i grupper og å rekruttere fra hele befolkningen. Så jeg snakker på egne vegne, men det er få som ser ut til å være i stand til å skjønne det, sier han med et matt smil.

Han forteller om mannlige studenter som har spurt ham om han ikke skjønner at han gir bort makt.

Rice sperrer opp øynene og rister på hodet.

– Da tenker jeg: «Wow».

Både han og ektefellen har lykkes i å skjøtte akademiske karrierer ved siden av familielivet. Kona Tove Dahl er professor i psykologi ved UiT. Sammen har de sønnen Espen på 21 år. Ifølge far og ektemann har familielivet og karrieren latt seg kombinere utmerket.

– Jeg hadde veldig, veldig lyst til å bli far. Jeg tok lang permisjon da Espen kom, og har vært tett på hele tiden. Å få barn sakker ned karrieren, og vi tok begge den belastningen.

At han skulle ende opp i rektorstolen på en høyskole i en fjern avkrok av Europa var ikke sannsynlig. Rice vokste opp i det han beskriver som et helt vanlig middelklassehjem i en helt vanlig forstad til byen Rochester i Minnesota. Et sted med iskalde vintre og glohete somre. Faren jobbet i IBM, teknologibedriften som preget byen, i likhet med flere andre fedre i gata. Moren var hjemmeværende mens Rice og den yngre broren, som nå er «finansgutt» i Miami, var små.

– Det var så kjedelig som det kunne vært – men i positiv forstand. Det var stabilt, sier han om oppveksten.

Det var seinere, mens han studerte i Minnesota, at han møtte Tove Dahl. Hun er norskfødt, men oppvokst i USA. De to giftet seg, og kom på tanken om å tilbringe ett år i Norge for at Rice skulle få lære mer om konas familie og kulturelle bakgrunn. Et forskningsengasjement ved Universitetet i Trondheim, i dag NTNU, ledet til et annet. Under et besøk i Tromsø dukket muligheten opp: En fast stilling ved Universitetet. Rice var ikke vond å be. Det var i 1993. Siden har han blitt i Tromsø, helt til nå. Første gang han var i Nord-Norge var vinterstid. Han var fullstendig døgnforvirra.

– Men etter hvert begynte jeg å like det, spesielt mørketiden. Man går liksom i hi. Det er koselig. Og så begynner lyset å komme tilbake om våren, og det er jo helt magisk, sier han.

Dahl holder fortet i Tromsø mens ektemannen jobber i Oslo. Med kun et lite nettverk i hovedstaden mener Rice han har gode forutsetninger for å forstå situasjonen til de nyinnflytta førsteårsstudentene som vrimler rundt på høyskoleplassen.

– Det er kanskje en litt ekstra vanskelig situasjon å være i som rektor, fordi det ikke er noen på samme plan. Jeg er sjef for alle, og det er ikke det letteste utgangspunktet for et avslappet sosialt forhold, sier han.

Så mye tid til å føle seg ensom har det neppe vært enda. Foreløpig later den nyinnvidde rektorens timeplan til å være av samme kaliber som den til en amerikansk presidentkandidat.

– Jeg får ikke spist med mindre jeg har noen til å mate meg på møtene, sier han på vei opp trappene til sjuende etasje, nok en gang, riktignok gomlende på en scone.

– Når roer det seg, tror du?

– Jeg tror dette er normalen?

Les også: Det finnes få gode grunner for at HiOA bør bli universitet

Han har nok rett i at det kommer til å bli travelt. Særlig er det én sak han lover å prioritere i de fire årene han er ansatt: HiOAs transformasjon fra høyskole til universitet.

– Det er viktig av to grunner. Juridisk gir det større handlingsrom. Høyskoler må i motsetning til universiteter søke NOKUT når de ønsker å opprette nye masterprogrammer og doktorgradsstillinger. Systemet antyder at vi ikke er store nok til å ta det ansvaret selv, men det er faktisk feil, sier han.

Et annet sentralt argument for Rice er forvirringen som oppstår i oversettelsen av ordet høyskole til engelsk.

– University er et internasjonalt begrep. University college, derimot, som ordet høyskole oversettes med, hva er det? Det brukes ikke i det hele tatt i USA, og med en annen betydning i England. Samarbeid og utvekslingsavtaler blir mye lettere å få til hvis folk internasjonalt skjønner hva vi er for noe, sier han.

Noe av kritikken som er kommet mot universitetsplanene har gått på at nærheten mellom studenter og ansatte vil forsvinne. Dette er fordi det stilles andre krav til forskning ved et universitet, slik at undervisning prioriteres lavere. Rice mener det er feil tilnærming.

– I stedet for å separere forskning og undervisning burde man heller forsøke å integrere dem. Det kan gjøres ved å få med studentene på forskningsprosjekter, til og med på bachelornivå, sier han.

– Du tror du har studentene med deg på dette?

– Beslutningen er tatt. Vi blir et universitet.

Men selv den energiske professoren har sine begrensninger. Etter noen minutter med tiltagende anspent posering for fotografen ser det ut til at lufta har gått ut av ballongen.

– Nå tror jeg vi sier det holder.

Kanskje blir det heisen ned på rektor i dag.