Virkelighetsflukt på Nationaltheatret
Flukt er en solid teateropplevelse. Men tross åpenbare paralleller, er Russlands krig i Ukraina merkelig fraværende.
Flukt (1927), av Mikhail Bulgakov (1891-1940), følger en broket forsamling flytninger i kaoset under Krimhalvøyas fall til sovjetstyrkene under den russiske borgerkrigen (1917-1923). Ikke alt som har med krig å gjøre, trenger å handle om Ukraina. Men I 2023 er det vanskelig å ikke se stykket i lys av den russiske invasjonen: Flukt foregår på Ukrainsk land, karakterene er russere og ukrainere, og det er 100 år siden borgerkrigens slutt. Bulgakov er også en kontroversiell forfatter i Ukraina. Han ble født i Kyiv, men latterliggjorde idéen om Ukrainsk selvstendighet.
Flukt er på mange måter en vellykket oppsetning. Ensemblet gjør en sterk opptreden. Også de individuelle skuespillerprestasjonene er gode. Enkelte regigrep virker likevel ikke helt integrerte i forestillingen. Etter pausen bytter kostymene fra 1920-talls til «moderne» klær. Dette er sikkert ment som en allusjon til krigen i Ukraina i 2023, men oppleves som et slapt regivalg. Det kan nesten virke som om regissør Alexander Mørk-Eidem ikke har ønsket å ta i krigstematikken, og tenkt at et enkelt kostymebytte får holde for Nationaltheatrets publikum.
Den desillusjonerte general Khludovs (Ole Johan Skjelbred) dårlige samvittighet blir i Mørk-Eidems regi kroppsliggjort av en video av generalens ansikt, som projiseres live på scenen. Dette kunne vært et godt grep, men den ikke helt vellykkede gjennomførelsen gjør strømmingen distraherende. Det er synd, for Skjellbred leverer en nyansert rolletolkning som fortjener oppmerksomhet.
Den unge Serafima (Maria Kristine Hildonen) blir gal av krigstraumene, men galskapen virker mer komisk enn tragisk fordi øyeblikk der genuine følelser truer med å bryte gjennom kjapt punkteres av de andre karakterene. Dette hindrer enhver mulighet for følelsesmessig identifikasjon fra publikums side.
Det er legitimt å spørre hvorvidt teaterets mål er å gi publikum en emosjonell reaksjon, eller om det skal få publikum til å tenke heller enn å føle. Bulgakovs stykke er en satire over krigens absurditet, ikke et melodrama om krigens grusomheter. Galgenhumor kan – som Nationaltheatrets oppsummerer det i programmet – gjøre krigen «mer menneskelig og forståelig».
Dessverre føles satiren tom i Mørk-Eidems regi. Det er umulig å glemme den faktiske krigen, og resultatet blir at Flukt føles som et apolitisk kostymedrama-slash-komedie. Latteren blir derfor hul, og får en bestemt bismak: I en scene der Serafima prostituerer seg for å skaffe mat, er det umulig å glemme den seksuelle volden ukrainske kvinner og barn utsettes for bak fronten.
Flukt leverer nok det mange ønsker seg av en større oppsetning på Nationaltheatrets hovedscene: Den er underholdende, har gjennomførte kostymer, dreiescene, liveoverført video, og virkelig gode prestasjoner fra ensemblet. Dessverre føles den likevel merkelig lite gjennomtenkt.
Krigen på Ukrainsk jord i 2023 kan ikke annet enn å spøke over Flukt. Som det live-strømmende kameraet som følger general Khludov, blir den aldri helt integrert i forestillingen, men følger oss på flyktig vis, og tilsynelatende usikker på sin plass på scenen.