Norske studenter hentet av politi i Marokko

– Vi fikk beskjed om at Gud hadde bestemt at vi ikke fikk komme inn, sier Emilie Bersaas, student og nestleder i AUF.

Kl. 05.40 mandag morgen ble en buss med studenter fra Norge stanset sør i Marokko. Uten å identifisere seg ba marokkansk politi passasjerene om å vise pass. Bersaas og reisefølget ble deretter kastet av bussen, beordret inn i biler og kjørt nordover. Politiet sjekket også mobilene deres for bilder. Dette skjedde rundt fire timer unna reisens mål: Det okkuperte Vest-Sahara.

– Det var litt forventet. Marokko er redd for hva vi kunne ha rapportert om, og tenker nok at det blir mindre bråk ved å kaste oss ut. Myndighetene har mange øyne og ører ute. Vi blir nok overvåket mens du intervjuer meg, sier Bersaas på telefon.

64 nordmenn på solidaritetsaksjon

Sammen med hele 64 andre reiste Bersaas i forrige uke ned til Vest-Sahara for å markere solidaritet med saharawiene. Etter våpenhvilen i 1991 lovet FN saharawiene en folkeavstemning for å avgjøre Vest-Saharas fremtid. Den ble aldri holdt, og Vest-Sahara regnes i dag som Afrikas siste koloni.

I frykt for sabotasje fra okkupanten Marokko, har derfor solidaritetsreisen blitt holdt hemmelig. Likevel ble hele 63 som reiste fra Norge avslørt i Marokko. Én kom seg inn.

– Fullstendig galskap

Asria Taleb Mohamed er saharawier, men født og oppvokst i en flyktningeleir i nabolandet Algerie. I 2011 flyttet hun til Norge for å studere og jobber i dag som informasjonsansvarlig i Støttekomiteen for Vest-Sahara. Hun er sjokkert over at marokkanske myndigheter kaster ut studenter på solidaritetsbesøk.

– Det er fullstendig galskap. Og et tydelig signal på at Marokko har noe å skjule, mener hun.

Et av formålene med reisen var å opplyse nordmenns manglende kunnskap om konflikten. Asria opplever at Vest-Sahara er ukjent for de fleste.

– Da jeg kom til Norge var ikke folk en gang klar over at Vest-Sahara var et land.

På hvilken måte påvirker masseutvisningen saharawiene?

– De er åpenbart skuffet. De hadde håp om at de besøkende skulle løfte deres sak. Noen hadde forberedt opplegg og samtaler for å opplyse om hvordan de lever.

Asria tror at besøket fra Norge kunne gitt håp til både saharawiene i de okkuperte områdene og flyktningene derifra.

– Det er vondt å tenke på at venner og familie fortsatt lever i flyktningeleiren, uten håp og drømmer midt i ingensteds, sier hun.

Savner norsk innsats

Ifølge Erik Hagen, leder for Støttekomiteen for Vest-Sahara, er det vanlig å hive ut folk, inkludert politikere og journalister. Den siste tiden har Marokko vært spesielt mistenksomme.

– Blant annet fordi det har pågått store protestmarkeringer mot arbeidsløsheten i Vest-Sahara. Mange saharawiene tar utdanning, men får ikke jobb fordi marokkanere tar jobbene deres, sier Hagen.

Også Norge kunne spilt en langt større diplomatisk rolle i forhandlingene mellom Marokko og Vest-Sahara, mener han.

– Det finnes mange fora der Norge kunne satt søkelys på Vest-Sahara, men konflikten blir neglisjert. Norge kunne ha samarbeidet med den Afrikanske union og fremmet deres posisjon og synspunkter på konflikten. Vi må tørre å ha en sterkere mening om et så enkelt spørsmål, sier han.

UD:-Støtter FN-løsning

Peder Egseth, politisk rådgiver i utenriksdepartementet (H), sier at Norge støtter FNs innsats om en politisk løsning, som innebærer selvbestemmelsesrett for folket i Vest-Sahara.

– Vi oppfordrer partene i konflikten til å gå inn i direkte forhandlinger uten forhåndsbetingelser. Og i likhet med tidligere regjeringer fraråder vi næringsvirksomhet eller andre aktiviteter i området som ikke er i samsvar med lokalbefolkningens interesser, sier Egseth.

Hagen mener på sin side at Norge er for slappe og at konflikten må fram i lyset.

– Saharawiene har folkeretten på sin side, men har hittil har den ikke blitt innfridd. Nå er det den sterkestes rett som gjelder i verden, og det er ikke en måte å fremme rettferdighet på, forteller Hagen kontant.

Små steg av gangen

Etter 40 år med okkupasjon forsøker Asria å forholde seg realistisk, men med et snev av optimisme og håp. Hun tror konflikten kan løses ved å ta små steg av gangen.

– Selvstendighet er det store målet, men det tar lang tid. Nå er det viktig å kjempe for retten til selvbestemmelse gjennom en folkeavstemning, forteller hun.

kholt@universitas.no