Universitetets kamp mot regimet

De siste månedene har Venezuela vært preget av harde gatekamper og massive protester mot landets regime. Som følge av president Nicolás Maduros protestforbud og brutale angrep på politisk motstand, har 60 studenter blitt fengslet. Nå frykter studentene at også universitetene skal bli tvunget under Maduros regime.

– Det mest alvorlige slik jeg ser det, er om universitetenes uavhengighet forsvinner, sier Antulio Rosales.

Han kommer i høst til Senteret for Miljø og Utvikling ved UiO, for å forske på hjemlandet Venezuela. Av de 24 offentlige universitetene i Venezuela, er det kun fem som står fritt til å råde over egne midler – en uavhengighet som kan bety alt fra å undervise i kunstfag til å tilby studentene politisk asyl.

– President Maduros sikkerhetsstyrker har ikke lov til å ta seg inn på universitetsområdet, sier Rosales.

Og nettopp det kommer godt med når presidenten har vendt sikkerhetsstyrkene mot egen befolkning.

Universitetet i opposisjon

Majoriteten av landets studenter har funnet sin plass side om side med den liberale opposisjonen, der også sterke næringsinteresser driver opprøret fremover. Ifølge Rosales kan studentenes valg av side, forstås ved deres sosiale bakgrunn:

– De store og offentlige universitetene har omfattende opptakskrav, som igjen blir en slags filtrering: Det er nesten utelukkende studenter fra middelklassen som kommer inn, og der står opposisjonen allerede sterkt, forklarer Rosales og legger til:

– Når man i tillegg har hatt en politikk de siste atten årene som har vært antiakademisk, har dette bare forsterket misnøyen som ligger der i utgangspunktet.

Der president Maduro har høstet ros hos flere for å åpne universitetsdørene for fattige i Venezuela, er ikke Rosales udelt positiv. Maduros forgjenger, Hugo Chávez, gjennomførte flere sosiale programmer som var svært populære blant den fattige befolkningen.

Med en skakkjørt økonomi og en styringsform som går i retning diktatur, har det blitt vanskelig for Maduro å holde på disse støttespillerne.

Rosales mener det er svært strategisk av Maduro å satse tungt på å investere i egne universiteter og utdanningssentre som drives av staten.

– Selv om man får betalt en historisk gjeld overfor landets fattige, betyr dette også at regjeringen får universiteter direkte under sin kontroll. Dette igjen betyr hundretusener av studenter som er viktige aktivister for regjeringen, sier han.

Neste generasjons politikere

Dette er ikke første gang studentbevegelsen i Venezuela kaster seg ut i protester mot landets sosialiststyre. I 2007 var det studentbevegelsen selv som satte i gang et opprør mot daværende president Hugo Chávez, da han blant annet forsøkte å stenge landets siste private TV-kanal. Ifølge Rosales kommer flere viktige politikere for begge sider av dagens konflikt fra nettopp denne generasjonen.

– Studentene er en viktig motor, men på både godt og vondt, sier Rosales.

For ham er det viktig at studentene deltar i protestene, men han vil heller at de skal bidra til å samle befolkningen enn å splitte den. Siden april har minst 125 mennesker mistet livet i sammenstøtene.

– Jeg tror ikke noe godt kan komme fra de voldelige kampene. Maduros regjering kan bruke vold mot de som demonstrerer for å rettferdiggjøre en langt hardere undertrykkelse.

Studenter i felten

Den 19 år gamle studenten Yaraní Acosta ved UCV har så langt brukt hele sin studietid på å protestere mot president Maduro. Hun har sett en meddemonstrant bli skutt, og har blitt kastet tåregass etter ved flere anledninger. Acosta er imidlertid opptatt av at universitetet gjør langt mer enn å delta på voldelige protester.

– Vi holder informasjonsmøter, lytter til lokalsamfunnene, og lager kunst. Vi var til og med det største nøytrale valglokalet der folk kunne stemme i folkeavstemningen om grunnlovsrevisjon, påpeker hun, og legger til:

– Vi er det viktigste universitetet i landet, og ansiktet til en hel studentbevegelse. Det er et enormt ansvar som vi tar med den største respekt.

I mai snakket Universitas med Paulette Mafhoud, som også studerer ved UCV i hovedstaden. I likhet med Rosales er hennes store frykt at uavhengigheten blir tatt fra universitetene, fordi hun frykter det vil bety slutten på landets akademia. Ansvaret for å beskytte forskning- og utdanningsfriheten, mener hun studenter over hele verden deler.

– Studentene er samfunnets sterkeste stemme, uavhengig av hvilket land man er i. Vi er fremtiden og nåtiden, på én og samme tid.