Vaksinepasset splittet Frankrike. Slik preget det franske studenters hverdag

Fra august 2021 ble det innført obligatorisk sanitærpass for tilgang til alle offentlig serveringssteder som restauranter, kafeer og barer, i tillegg til langdistansetransport, sykehus, sykehjem og så videre. I januar 2022 ble det ytterligere innskrenket ved innføringen av vaksinepass, som gjorde at det ikke lenger holdt med en negativ test. Disse tiltakene har tilsynelatende satt et dypt spor i flere franske studenter.

Uvaksinerte eremitter

– Jeg har vært langt nede, på randen av suicidal... Jeg har også måttet avbryte deler av studiene mine fordi jeg ikke ville vaksineres, forteller Vincent Poli Martin (26), en av flere franske studenter som har unngått å vaksinere seg.

Han syns derimot det viktig å påpeke at han ikke er vaksinemotstander, og har tatt pålagte vaksiner hittil i livet. Gjennom forskerutdannelsen har han derimot bygget opp det han beskriver som en sunn skepsis mot akkurat disse vaksinene:

– I utdannelsen min lærer jeg å samle bevis, tenke selv, tolke og analysere før jeg drar konklusjoner, men nå har jeg blitt fortalt at jeg må akseptere covid-vaksinene uten mulighet for å ta et eget veloverveid valg.

Masker og bøter

Siden 14. mars har landet løst opp på tiltakene. Nå kreves det kun sanitærpass ved inngang til sykehus eller sykehjem, mens munnbind fortsatt er obligatorisk på all offentlig transport.

Camilla Hatling (25) har studert fransk i Caen fra august 2021 til juni 2022, og har derfor fått med seg hele perioden med sanitær- og vaksinepass. Hennes evaluering er at tiltakene har vært markant strengere enn i Norge, men at de også har vært tydelige og oversiktlige:

— For eksempel risikerte man bot på 135 euro hvis man ikke bærte munnbind på offentlig transport, selv etter at vaksinepasset ble fjernet.

Hun mener også at de franske myndighetene har fremstått som mindre redde for å innføre inngripende tiltak.

– Helt fra starten av høstsemesteret til og med 14. mars måtte vi gå med munnbind på universitetet, og det har også vært perioder hvor vi har måttet bære munnbind for å oppholde oss i byen, selv i friluft.

Hun er derimot klar på at det er verdt å ofre litt livskvalitet for å kunne redde andres, men reaksjonene fra det franske folk har hun også lagt merke til:

– Det har vært mange store protesttog i nesten alle franske byer, og i Caen har det vært et hver lørdag i lang tid.

Fransk vaksinemotstand

Det er altså en synlig del av det franske samfunnet som har stått opp mot de nasjonale tiltakene, og føler at de var urimelig inngripende. Det er tydelig at Martin på ingen måte har vært alene i sin frustrasjon, som han mener er helt berettiget:

– Mange som har nektet å vaksinere seg har mistet jobben. Moren min vaksinerte seg kun for å unngå dette, men sa i etterkant at hun følte seg voldtatt, som selvfølgelig er en ekstrem formulering, men det viser fortsatt hvordan noen folk føler det når de mot egen vilje får noe i kroppen for å kunne beholde livsgrunnlaget.

Martin mener at myndighetenes respons på koronakrisen har ført til økt mistillit til politikere som et flertall av folket allerede var svært skeptiske til. Selv om tall fra Statista ikke kan vise til en negativ endring, sier de at rundt 64 prosent av franske borgere har liten eller ingen tiltro til presidenten eller staten i kampen mot viruset.

Raino Malnes, professor ved Universitetet i Oslo med interessefelt i blant annet fransk politikk og politisk filosofi, overraskes av disse tallene:

—Jeg lurer på om det er uttrykk for en sann skepsis, eller om det kanskje er et uttrykk for generell misnøye med politikere og myndighetene.

Statistas tall på tillit til de franske myndighetene viser at omtrent samme andel av den franske befolkningen har liten eller ingen tillit til myndighetene. Samtidig sier Hatling at hun har observert mange gule vester i protesttogene, kjennetegnet til bevegelsen mot den franske presidenten Macron som blusset opp i 2018 på grunn av økende bensinpriser.

Det foreligger altså en utbredt skepsis til staten og politikere i det franske samfunnet, og tiltakene de fremholder.

Vaksinekrav og likebehandling

Malnes mener derimot at det ikke er urimelig å stille krav om vaksinering for å unngå et overbelastet helsesystem.

– Noen vil bli skadelidende og behandlet urimelig, men det er ikke til å unngå. Det er beklagelig, men siden urimeligheten ikke er grov, er kravet om vaksinering alt i alt på sin plass, sier han.

Han understreker også at vaksinepass som pressmiddel for å oppfordre til vaksinering er bedre enn de totale nedstengingene som nordmenn har opplevd.

– Likebehandling er et prinsipp som må brukes med vett, og er kanskje litt for sentralt i Norge, sier han.

Til sammenligning vedkjenner han at dette prinsippet ikke virker til å være like viktig i Frankrike, hvor folket nærmest alltid uttrykker misnøye til myndighetene.

Romain Menegon (37), universitetslektor i historie og fransk som fremmedspråk ved Universitetet i Caen, påpeker at Frankrike er et svært sentralisert land, og at dette er en tendens som kan spores tilbake til middelalderen. Han understøtter også Malnes’ utsagn om at likebehandling ikke er en hjørnestein i fransk politisk historie.

– Det er en observerbar forskjell mellom gjennomføring av tiltak i Norge, som virker til å ha forskjellsbehandlet geografisk, og i Frankrike, der man har forskjellsbehandlet sosialt. Men å gå så langt som at de franske myndighetene gjennomført segregerende tiltak er noe ekstremt.

Valg og tiltak

Menegon mener derimot valgkampen kan ha påvirket tiltakene franskmenn har opplevd i løpet av høsten og våren:

– Hadde det ikke vært valg i år, ville det kanskje vært innført obligatorisk vaksinering, men presidenten vil ikke være så autoritær i redsel for å miste stemmer. Alle sittende presidenter blir paralysert under de franske valgkampene.

Han utelukker ikke heller at vaksinepasset kan komme tilbake etter at både president- og parlamentsvalget er avgjort:

– I Frankrike er vi fortsatt på tå hev, og de fremtidige tiltakene mot pandemien kan avhenge av hvem som vinner valget, og hvordan smitten utvikler seg.

24. april ble det klart at Emmanuel Macron fikk fornyet tillit til fordel for høyrepopulisten Marine Le Pen, selv om det var færre som stemte på han sammenlignet med valget i 2017. Hans koalisjon fikk også flest stemmer under det nylig avholdte parlamentsvalget i kampen mot Jean-Luc Mélenchons venstreallianse La France Insoumise.

I fraværet av et rent flertall pågår derimot forhandlingene om hvem som skal ta over statsministerembetet, som er avgjørende for presidentens slagkraft. De siste valgene har veltet hegemoniet som sosialistpartiet og de konservative etablerte etter dannelsen av den femte republikken i 1958.

I maktvakuumet har partier som blant annet Macrons sentrumsparti La Republique En Marche, Mélenchons sosialistparti, og Le Pens høyrepopulister Rassemblement National oppstått.

Polarisert land

Menegon mener denne spredningen av stemmer, og det faktumet at de oftere går mot ytterkantene, viser hvor polarisert landet har blitt, og at dette også vises i meningsutvekslingene:

— Frankrike har blitt mer og mer polarisert, og man er i mindre grad ute etter enighet. Dette gjelder like mye politikere som en tendens i folket generelt.

Martin har også merket denne utviklingen på huden, og hvordan det kombinert med tiltakene har gått utover sosiale bånd:

– Jeg har kranglet mye med venner, og vet ikke hvordan jeg skal kommunisere med dem lenger. Det er ikke lov til å tenke fritt om dette temaet. Myndighetene har sikkert ikke hatt onde intensjoner, men jeg kommer aldri til å tilgi dem for å ha satt våre liv på spill på den måten, og jeg er ikke alene om å mene dette.