Mastergrad i piano og førstegangstjeneste for katolske prester

— Som prest har man gitt avkall på egen familie og skal tjene andre. Jeg har sett prester få en telefon på fest, og deretter reiser de rett for å besøke noen som ligger for døden. Det er ikke en åtte-til-fire-jobb.

Mathias Ledum (25) forteller på Zoom fra Roma. Som for å understreke nærheten til det hellige kimer kirkeklokker i bakgrunnen med jevne mellomrom.

Ledum er for tiden inne i sitt tredje år av presteseminaret som med tiden skal gi ham en pekepinn på om han har et kall til å bli katolsk prest. Når («hvis!», presiseres det) han blir ferdig, vil han ha lagt bak seg seks år med studier i blant annet filosofi, teologi, kirkehistorie, latin og italiensk. Men hva får en gudbrandsdøl med bachelor i internasjonale studier til prøve ut om prestekallet er hans vei i livet?

— Det er en reise som fortsatt pågår. Da jeg vokste opp, var jeg innom alt fra fotballproff og trommis i metallband, til kokk og fysioterapeut. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang var interessert i Gud eller prestegjerningen på den måten, sier Ledum.

Les også Universitas første spillanmeldelse: Et følel­ses­ladet og inter­ak­tivt crescendo.

Headhuntet av pianolærer

For Fabrice Bligoud Vestad var det fra tidlig alder klart at det var musikk han ville drive med. Han er i dag i sitt fjerde år på École Normale de Musique de Paris, der han studerer piano. At det var akkurat hit han skulle, hadde en sammenheng med at han har fransk familie, men det som gjorde utslaget, var et tilfeldig møte. I ung alder begynte han å pendle fra Hamar til pianotimer på Norges musikkhøgskole (NMH), der han ble kjent med det som skulle bli hans fremtidige pianolærer i Frankrike. Dette skjedde på en mesterklasse læreren var invitert fra Paris for å gi.

— Jeg ble egentlig tilbudt en plass der med én gang, men man hører jo historier om folk som dropper ut av videregående, og så går det skeis. Jeg valgte å fullføre skolen først, sier han.

En god del norske studenter velger å ta studiene sine i utlandet. Tall fra Lånekassen i 2018 viser at rundt 24.083 norske studenter tok hele eller deler av utdannelsen sin i utlandet, men tendensen er synkende. Grunnene til at studentene reiser ut, er forskjellige.

Ingen åpenbar prestekandidat

For Mathias Ledum var det så enkelt som det faktum at det katolske prestestudiet er «outsourcet», som han kaller det, siden bispedømmet ikke hadde ressurser til å gjennomføre studiene i Norge.

Med en mor fra Filippinene var den katolske kirken til stede i oppveksten til Ledum. Tanken om at dette kunne være veien å gå, meldte seg for alvor da han etter videregående fikk tilbud om å bli med på et frivillig utvekslingsprosjekt til Honduras gjennom Caritas, en katolsk bistandsorganisasjon.

— Det opplevdes paradoksalt. Man blir fortalt at man må ha masse penger, masse berømmelse eller masse sex for å være lykkelig. Her så jeg prester og nonner som hadde gitt avkall på alt dette, og likevel hadde de en slik vedvarende ro og dyptgående glede.

Etter sin tid i Honduras så Ledum fortsatt ikke på seg selv som en åpenbar prestekandidat. For det første hadde han kjæreste. I tillegg er det anbefalt at studentene ved presteseminaret har en annen utdanning i bunnen. Slik får de bygget seg livserfaring og reflektert over om tanken om å bli prest bare er forbigående.

Så blir det slutt med kjæresten, like etter at han ber til Gud om en pekepinn. Likevel vil han ikke kalle dette noen guddommelig åpenbaring, snarere en liten dytt. Han søker seg deretter inn på en bachelor i internasjonale studier ved UiO.

— Jeg visste jo allerede at jeg likte å jobbe med bistand, men tanken om prestegjerningen slapp ikke taket.

Ut for å se verden

For Bligoud Vestad var det derimot rett på etter videregående. Plassen på École Normale de Musique de Paris ventet fortsatt på ham, og 19 år gammel flyttet han alene til Paris. Overgangen fra Hamar ble stor.

— Jeg var definitivt en av dem som hadde en veldig romantisk forestilling av Paris, som ikke nødvendigvis var realistisk. De første månedene kan være ensomme, men jeg fant meg heldigvis et miljø ganske fort, sier han.

Det finnes musikkutdanninger i Norge også, men Bligoud Vestad ønsket et miljøskifte, etter allerede å ha tilbragt mye tid NMH. Studiene finansierer han ved hjelp av en kombinasjon av legater og frilansjobber.

— I Frankrike er det jo også en mye lengre musikktradisjon. I tillegg ville jeg ut og se verden! Det er littegrann større i Paris enn på Hamar. Da jeg fikk tilbud om studieplass, var det en no-brainer, sier han.

En spire i Guds drivhus

Etter først å ha jobbet to år for en katolsk menighet i Oslo reiste Mathias Ledum på det han kaller en slags førstegangstjeneste for katolske prestestudenter i Valladolid i Spania.

— De brøt jo på en måte ned de ideene vi hadde fra før, litt som i førstegangstjenesten. Vi måtte reflektere på nytt rundt om prestetjenesten var for oss, sier han og legger til:

— Studiet skal ikke fungere som en prestefabrikk. Tidligere har man tenkt at jo flere prester, jo bedre. Men vi har sett med de mange overgrepsskandalene i den katolske kirken at man må bli bedre på å sile ut dem som ikke er egnet.

— Kan man bli sendt hjem?

— Aller helst vil de jo at man skal forstå det på egen hånd. I Valladolid var det kun én av dem som dro hjem, som ikke valgte dette selv. Det kalles presteseminar, og «semina» betyr jo frø. Seminaret skal være som et drivhus, der vi får vokse.

Han fortsetter:

— Dette er der vi først og fremst skal få vokse, gjennom at man lar gartneren, altså Gud, ordne og stelle. Det innebærer at vi også må luke ugresset i oss selv.

Les også tre arkitektstudenters tanker rundt arkitekturopprøret: –⁠ Man kan ikke fortsette å bygge som man gjorde før.

Mentorordning i Paris

Musikkhøyskolen i Paris er kanskje ikke et drivhus, men Bligoud Vestad opplevde likevel en endring fra slik han var vant til musikkstudiet i Oslo.

— I Frankrike er det fokus på å lære seg mye repertoar, så man blir en allsidig pianist. På en hverdag øver jeg kanskje fem—seks timer, og så er det pianotimer med læreren i tillegg.

— Oi, det var mye!

— Ja, men jeg studerer jo dette. Siden studentene har et såpass høyt nivå, oppleves forholdet med lærerne heller som en slags mentorordning enn at de sitter og lærer oss opp. En flink student vil også jobbe med sitt fag fem—seks timer om dagen, forhåpentligvis!

Hvordan er det å være prestestudent i Roma, eller pianostudent i Paris, når man kommer fra Tretten og Hamar? Bligoud Vestad hadde noen tanker før han begynte å studere.

— Jeg var redd det kom til å bli enormt kompetitivt oss studentene imellom, og det er det også. Men vi er fortsatt venner. Gruppetimer er en fransk greie, det har vi ikke så mye av i Norge, sier han.

Direktesendt pavekommentator

Etter året i Valladolid bar det videre til Roma for Ledum. Her har han studert filosofi i snart to år, og nå står tre år med teologi for tur. Morgenen og kvelden går til bønn og gudstjenester på presteskolen, mens det på for- og ettermiddagen er undervisning på et vanlig universitet. Ledum selv beskriver hverdagen sin som «halvt studentliv, halvt klosterliv». Selv om også presteseminaret har studentpub på onsdager.

— Man lærer seg å samarbeide med alle typer folk. Slik blir det jo i prestegjerningen også: Man kan ikke bare være prest for dem man liker, eller bare ta de arbeidsoppgavene man synes er gøy.

— Hva gjør du når du ikke er studerer eller deltar i gudstjenester og bønn?

— Vi har faste husjobber, som innebærer tjeneste på kjøkken, i kor eller i sakristi. Det er også pastoralt arbeid, som skal lære oss om de mange sidene ved prestetjenesten. En venn av meg er simultanoversetter for pavens audienser, som en slags pavekommentator.

Post-snacks-refleksjonen

Pandemien traff prestene og pianistene, slik den traff alle oss andre. Mathias Ledum måtte først reise hjem til Oslo, men fikk komme tilbake til Roma. Han sier pandemien har gjort noen katolikker mer aktive og andre mindre.

— Mange har fått bedre tid til refleksjon. Etter noen uker med Netflix og ostepop begynner man å lure på om man kanskje lengter etter noe mer. Strømmede gudstjenester er dog ikke helt det samme. Det er som å se matvideoer på Youtube, uten å få lov å smake, sier han.

Ledum sier at gudstjenester på video imidlertid gjør at Kirken kommer hjem til folk som vanligvis ikke kommer seg til kirken. Undervisningen for prestestudentene er forhåpentligvis snart tilbake på campus.

Strømmede konserter er heller ikke helt det samme. De felles pianotimene utgår for Fabrice Bligoud Vestad i Paris. Mange av konsertene er blitt avlyst

— Jeg føler meg likevel heldig som fortsatt er student. Hadde jeg vært heltidsmusiker nå, tror jeg at jeg hadde slitt mer.

En verden i endring

Musikkbransjen er knallhard, og i rask endring. Salget av fysiske cd-er går ned, og hver artist er nødt til å fokusere mer på salg av konsertbilletter. Bligoud Vestad vet at det han utdanner seg til, ikke er et klassisk yrke med faste arbeidstider. Likevel er det dette han vil.

— Jeg vet at jeg realistisk sett sikkert også må undervise litt. I den klassiske musikkbransjen har det jo alltid vært konserter vi tjener mest på. Det hadde vært fint med en platekontrakt, dersom jeg vinner en konkurranse eller hvis en agent tilfeldigvis får med seg konserten min, sier han.

Mathias Ledum er klar over at han utdanner seg til å bli prest i en svært skiftende verden, med økende sekularisering. Av katolikkene i Norge er det mange med innvandrerbakgrunn, som kan føle seg satt midt mellom to kulturer.

— Jeg følte meg som en del av en sær minoritet da jeg var liten. I løpet av en helg gjennomfører St. Olav domkirkemenighet 15—16 messer på rundt 10 språk, med 3000 mennesker. Alt dette med fire doer og ingen parkeringsplasser, det er jo utrolig, sier han og ler.

Ledum håper han kan være en prest som peker frem mot Gud, ikke en som kommer i veien for møtet mellom Gud og mennesket, som han selv uttrykker det. Han sier han ønsker å følge mennesker i deres streben etter mening i livet og hjelpe dem i sin søken etter svar på de store spørsmålene.

— Ikke minst vil jeg minne dem om at de er dypt elsket, uavhengig av indre og ytre omstendigheter. Hvis jeg kan legge meg og vite at jeg har gjort en forskjell og vært en annen Kristus for noen i dag, da har jeg i det minste gjort noe av det som en prest skal.

Les også vår anmelderredaktørs tips til hvilken musikk du bør lytte til nå – og hvorfor!