Kvalitetsomkampen

Riktignok ble Kvalitetsreformen innført i 2003. Det var heller ikke snakk om en overraskende snikinnføring av noe som ikke hadde vært diskutert i ti år på forhånd. Derfor var det ikke bare urimelig å beskylde ærverdige akademikere og andre engasjerte for å være lovlig på etterskudd da de omsider begynte å mobilisere mot reformen for alvor.

Men det ble altså i 2005 konfliktene rundt Kvalitetsreformen, av fiender kalt «Kvantitetsreformen», «Effektivitetsreformen» eller «den fordømte (pause for å markere avsky) reformen», kom til overflaten. Og det var da fremdeles noen slag å kjempe. I Stortinget skulle utdanningsminister Kristin Clemet presentere en ny Universitets- og høgskolelov, med åpning for det mange oppfattet som ytterligere markedstilpassing av lærestedene. I Bergen og i Oslo var det rektorvalg. Og jammen fant ikke reformkritikerne tiden moden for å prøve seg i Studentparlamentet også.

Fritt Akademia

– La dem få vite hvem de tråkker på tærne! utbasunerte studentpolitiker Benjamin Jonsrud (da Larsen) fra talerstolen før sammenslutningen Fritt Akademia gikk i fakkeltog mot Stortinget 26. januar i år.

«De» – markedsliberalistene, kapitalistene og effektivistene som ble tildelt den ideologiske æren for Kvalitetsreformen – tråkket åpenbart veldig mange på tærne. Bevegelsen Fritt Akademia (FA), i utgangspunktet en videreføring av et reformkritisk professoropprop fra 2003, vant tilslutning fra så forskjellige organisasjoner som Studentenes landsforbund, Senterungdommen, Professorforeningen og popbandet Minor Majority. Og den tverrpolitiske samlingen skulle ikke ende der: en av FAs absolutte hovedsaker, kampen mot «enhetlig ledelse»; rektor som direktør, ble først vunnet da Fremskrittspartiet kom akademikerne til unnsetning.

Ringvirkninger

Engasjementet i Fritt Akademia fikk også konsekvenser for politikken internt på universitetene. For Studentparlamentets del fikk Benjamin Jonsruds studentparlaments-«parti» De radikale påfyll fra studentorganisasjonene Rød Front og Attac Blindern i den nye Venstrealliansen. For rektorvalgets del endte mange lange runder i tenkeboksen med at først professoroppropsinitiativtaker Geir Ellingsrud, og så universitetsstyremedlem Kristian Gundersen, kastet seg inn i kappløpet om reformkritiske stemmer.

Og rektorvalgresultatet i Bergen tydet på at den reformkritiske linja slett ikke var den dummeste å ligge på. Ved Universitetet i Bergen vant reformkritiker (og 68-er) Sigmund Grønmo en soleklar seier over de mer reformpositive kandidatene Leiv K. Sydnes og Rune Nilsen.

Korps og karameller

Idébrytningen mellom reformkritikerne og deres mer reformpositive motstandere Fanny Duckert og Stein Evensen var høylydt og konkret. Spesielt Evensen og Gundersen var tidlig og ofte i tottene på hverandre, og dette resulterte i noe så uvanlig som at riksmedia viste interesse for et rektorvalg.

Men valget handlet ikke bare om innhold, det handlet også om form. Mens reformkritikerne satset på akademisk gravitas og studentdrahjelp fra venstresiden, forsøkte reformtilhengerne gjennom forskjellige stunts å framstå som mer moderne og mindre selvhøytidelige. Men til tross for at Duckert leide korps og omdøpte Problemveien til «Løsningsveien», og til tross for at Evensen delte ut enorme mengder karameller til alle som ville ha, og til tross for et siste kraftig utspill fra Studentparlamentets arbeidsutvalg om at alle studenter måtte slutte opp om de «studentvennlige» kandidatene Duckert, Evensen og sentrumskandidat Lars Walløe, var det til slutt ingen som kunne stå imot matematikkprofessor Geir Ellingsrud og hans ustoppelige reformkritiske krigsmaskin.