UiO er ikke feige, Hoksmo

Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo har nylig gått inn for en akademisk boikott av Israel. I et debattinnlegg kaller studentparlamentets leder Elisabeth Hoksmo UiO for feige, som ikke følger i deres fotspor. Debatten om akademisk boikott oppstod som reaksjon på Israels grusomme krigshandlinger – bakkeinvasjonen i Palestina har i skrivende stund tatt over 30.000 liv. Hvordan skal de akademiske institusjonene og oss som tilhører dem, forholde seg til Israels brutale krigføring i Gaza? 

Universitetet i Bergen fattet nylig et vedtak om at de ikke skal boikotte israelske institusjoner, der hovedbegrunnelsen var at man ønsket å opprettholde den akademiske friheten. Å legge rammer for internasjonalt forskningssamarbeid bryter med akademisk ytringsfrihet. Ideen om akademisk frihet, som gir forskere retten til å forske på det man vil, og gi fritt uttrykk for sine faglige synspunkter, er fundamentet for kunnskapsinnhenting og akademisk dannelse. 

Diskusjonen om akademisk boikott foregår i en situasjon så grusom at begrepet «folkemord» diskuteres i FN. Det er en kjensgjerning at også de akademiske institusjonene har sterke bånd til det israelske militæret, og de kan direkte kobles til krigføringen. Det er ikke rart at studentparlamentet og norske akademikere krever handling. En akademisk boikott vil bety at universiteter og høyskoler skal fryse alt samarbeid med israelske institusjoner. Internasjonalt forskningssamarbeid foregår i dag med land og institusjoner man både er enige og uenig med. I en tid med demokratisk tilbakegang, krig, konflikt og økende polarisering, er internasjonalt samarbeid, selv med stater vi ikke er enige med, viktigere enn noen gang.

I tillegg til at det går på akkord med den akademiske ytringsfriheten, er det høyst usannsynlig at det vil påvirke situasjonen på Gazastripen. Da Russland invaderte Ukraina, innførte Norge en boikott av Russland, inkludert akademisk samarbeid på institusjonsnivå. Det er et paradoks at regjeringen bestemte seg for å innføre en boikott av russiske akademiske institusjoner, men ikke gjør det samme mot Israel. Men det endrer ikke det faktum at en akademisk boikott ikke er riktig virkemiddel. 

I et intervju med Universitas i fjor, ytret Russland-forsker Julie Wilhelmsen bekymring for sanksjonene av det akademiske samarbeidet. Hun mente at en slik boikott ville gjøre det vanskeligere for forskere å finne riktig og sann informasjon om hva som foregår i Russland og på frontlinjen. 

I forrige uke intervjuet vi Jon Hovi, professor i statsvitenskap, som kunne fortelle at den akademiske boikotten og utfrysningen av Russland har hatt en uønsket effekt: Russerne sluttet rekkene innad og støtte til staten har økt. Når man samarbeider med akademiske institusjoner i land man er uenig i, kan man opprettholde kommunikasjonen med forskere i undertrykkende regimer. Dette er essensielt for å styrke det langsiktige arbeidet for ytringsfrihet og akademisk frihet. Når man boikotter, og vender ryggen mot forskere i slike land, kan det ha motsatt effekt av det man ønsker.

Ønsket om en akademisk boikott er ikke uforståelig, men UiO er ikke feige slik Hoksmo anklager dem for å være. Å være mot en akademisk boikott betyr ikke at man ikke tar innover seg hva som skjer på Gaza, eller at israelske universiteter er en aktiv part i krigføringen. Å opprettholde kontakt og samarbeid med stater man er uenige med, er viktig for å kunne ha politisk påvirkning og for å kunne nyansere bildet for partene som er involvert. Det er ingen garanti for at det å fryse samarbeidet og snu ryggen til vil gjøre situasjonen for menneskene i Gaza bedre. Det kan virke som den beste løsningen nå, men blir et hinder på sikt. UiO må tenke klart og langsiktig, og ikke innføre en akademisk boikott av Israel.