Menn i T-skjorter

– I pausen av en forelesning for litt over en uke siden gikk jeg nedover korridoren. Plutselig stakk en amerikansk-argentinsk professorkollega hodet ut av kontoret og spurte om jeg gikk kledd i t-skjorte bare for å provosere henne. Så kjeppjagde hun meg nedover gangen, mens hun skrek til meg på halvt spansk og halvt norsk. Jeg fikk med meg nok til å skjønne at hun mente jeg ikke var respektabelt kledd.

Jo Stigen, professor ved Institutt for offentlig rett, er glad for å kunne lufte sin historie til Universitas.

– Etterpå ble jeg livredd for å vise meg blant både studenter og ansatte igjen. Jeg oppsøkte hjelp hos en kollega som heldigvis hadde en dressjakke å låne meg. Dermed kunne jeg undervise den siste timen i trygge omgivelser.

– Du ble utsatt for uniformeringspress?

– Definitivt.

– Og du ga etter?

– Ja, jeg er jo påvirkelig for sosialt press.

– Du underviste i t-skjorte før kollegaen din skremte deg til å endre atferd. Det betyr at du i utgangspunktet er tilhenger av en liberal klesstil blant professorer?

– Jeg har alltid sett for meg et professorliv i myke, behagelige klær. Kanskje olabukse, joggesko og litt uflidd hår og skjegg. Men ikke egg i skjegget altså, det er over grensa. Jeg synes dessuten at jeg tar meg godt ut i t-skjorte, men jeg er som sagt påvirkelig, og jeg må tenke på min egen sikkerhet. Så det er ikke tilfeldig at jeg har på meg nystrøken skjorte, og ikke t-skjorte, i dag.

En annen som har opplevd å få sin integritet kraftig angrepet på grunn av måten han kler seg på, er økonomi-professor Karl Ove Moene. En gang da finanskomitéen kom på besøk til instituttet, foreslo en kollega å kle Moene i et laken, «så det verste ikke syntes».

– Jeg synes at alle på Universitetet bør gå kledd som meg, er Moenes korte kommentar til saken.

Vi er usikre på om professoren da mener alle bør ikle seg laken.

Hvor er pipa og uret?

Mens både Stigen og Moene har fått kjenne uniformeringspresset hardere enn en trikot fra barneavdelingen på H&M;, står kanskje Asle Toje på samme side som Stigens amerikansk-argentinske kollega – ved å være blant tilhengerne av uniformeringspress.

– Hvis tilhenger innebærer å være motstander av fritidsklær på jobb, så er jeg det. Det er fordi jeg mener det bør være et skille mellom jobb og fritid. Vi viser respekt overfor studentene våre, overfor arbeidsgiveren og overfor universitetet ved å la strandklærne ligge hjemme. Jeg foreleser alltid i dress og slips – og vest, naturligvis. Det er vel også en reaksjon mot 70-tallets uflidde professorer inne i bildet. Jeg likte aldri de skjeggete pedagogene i hullete jeans som skulle snakke til studentene på «de unges premisser». Slikt blir bare kleint. Studentene skal kunne se hvem som er foreleser når de kommer inn i forelesningssalen.

– Henger klesvalget sammen med et ønske om autoritet?

– Sosiologisk kunne man vel sagt det, men jeg er ikke så opptatt av dette perspektivet. Som innleid lærekraft ganske langt nede i næringskjeden ved UiO har jeg ikke altfor stor autoritet. Jeg vil heller si at klesstilen er viktig for sende ut et signal om at jeg som foreleser tar dette på alvor og at det bør studentene også gjøre. Dette er landets høyeste lærested og det er et privilegium å være her. Når statsministeren holder en tale, er det ikke iført t-skjorte og jeans. På samme måte bør en foreleser vise ovenfor studentene at han tar yrket seriøst og at det ikke er fritid.

«Thurman»

Runar Døving på Markedshøgskolen synes ikke det bør være noen kode for professorbekledning.

– Det er jo innholdet som teller, men studenter er jo fort opptatt av utseende, pupper eller flass. Men det er studentens problem, ikke foreleserens, sier Døving.

Som den tilsynelatende mest liberale av professorene Universitas har vært i kontakt med, stiller Døving overraskende store krav til seg selv, og synes svært reflektert når det kommer til bekledning. Man kan spørre om det ikke ligger en svært så motebevisst autoritet et sted dypt inne i hans ubevisste.

– Bekledning handler om å føle seg vel, vel vitende at jeg er en større autoritet enn jeg tror, og hva som tilfaller mitt eget selvbilde. Jeg må huske på at jeg ikke er en av dem, at jeg ikke må bruke for mye ironi og sarkasme, at jeg kan mye mer enn dem, og at det er derfor jeg er lærer, derfor kler jeg meg gjerne i dress, formelt, slik at både jeg og dem ser og husker det, men jeg liker å bryte opp litt, forvirre, så jeg har gjerne en t-skjorte med et dyr med blikket rettet frem, så jeg er to, et magisk totem som ser for meg, jeg bruker også sko som forvirrer og gir meg styrke, enten crocs, siden jeg er på en markedshøyskole er jo crocs det ultimate styggeste man kan tenke seg, men jeg synes jenter i crocs er sexy, det er et interessant tema, som jeg behandler senere i semesteret, en dress, hvit skjorte og crocs forvirrer, jeg har også de skoene Uma Thurman brukte i Kill Bill, de tar jeg på meg på en dårlig dag – forsøker med små tegn å gjøre dem litt forvirret, men ikke for påfallende, slik at det tar fokus bort fra innholdet.

Tror jeg, legger han til.

Selv ikke i akademia får man(n) fred.