Størrelsen teller

Under tonnevis med betong og stål, bak flere stengte dører, langt inne i de innerste gemakker på Ole Johan Dahls hus, befinner Universitetet i Oslos (UiO) nye superdatamaskin Abel seg. Den brer seg ut over to rom på til sammen 160 kvadratmeter, har tusenvis av blinkende lysdioder og vifter så kraftige at deres konstante larm og hårreisende effekt minner mer om en jetmotor enn om det vanlige folk har på skrivebordet.

– Abel er så fysisk stor fordi den består av så mange datamaskiner. Når det er 10 000 kjerner, så går det med mye plass. Kjernene er igjen satt sammen til noder, det vil si deldatamaskiner, som er bundet sammen av et høyhastighetsnettverk kalt Infiniband. Dette nettverket holder en hastighet på 56 gigabyte per sekund, forklarer Oftedal, og legger til:

– Jeg er stolt og glad over at UiO har fått en slik kraftig og stor beregningsressurs, slik at forskerne våre kan få utført de beregningene de trenger å gjøre.

Stor åpningfest

Torsdag forrige uke var det offisiell åpningsfest i Ole Johan Dahls hus med pomp, prakt, tapas, festtaler og dignitarer. Og det manglet ikke på lovord fra de høye damer og herrer.

– Denne investeringen er gjort for å bringe universitetet og forskningsmiljøet framover. Det er en betydelig rentegevinst i det å investere i infrastruktur av ypperste merke, sa rektor ved UiO Ole Petter Ottersen til de frammøtte.

Også statssekretær Ragnhild Setsaas fra Kunnskapsdepartementet (KD) ser særdeles positivt på den tekniske nyvinningen, som for øyeblikket er den 96. største av sitt slag i verden.

– Abel er viktig fordi den har en helt spesiell kvalitet – den er en «supermaskin». Den er blant annet en billett til viktig internasjonalt samarbeid, i tillegg til at den er utrolig viktig nasjonalt. Maskinen er en ressurs for UiO fordi den gir en mulighet til å være i forkant av utviklingen, sier Setsaas.

Stort bruksfelt

De gigantiske dimensjonene til tross, Abel-anlegget er faktisk ikke det største av sitt slag i Norge. Ved NTNU i Trondheim står maskinen «Vilje» som er nummer 44. på verdensrankingen.

IT-direktør Oftedal mener likevel at den nye regnemaskinen er uvurderlig for forskningsmiljøet i hovedstaden.

– Det er veldig mange forskningsområder som kan dra nytte av dette, blant andre den såkalte «life science»-forskningen som befinner seg i skjæringspunktet mellom biologi, medisin og informatikk, og som er et av satsningsområdene til UiO, sier han.

I tillegg forteller Oftedal at fagområder som fysikk, astrofysikk, kjemi, klimaforskning, språkforskning og samfunnsvitenskap vil kunne benytte seg av det nye dataanlegget. Han mener de fleste fakultetene ved UiO vil få god bruk for kjemperegnemaskinen.

– Abel er viktig for at norske forskere skal få utført arbeidet sitt og konkurrert med utenlandske forskere. Anlegget er også vår inngangsbillett til å få bruke PRACE-anlegget til EU i Tyskland. Den er ti ganger større en Abel. I tillegg skal Abel også brukes av fysikerne til CERN-forskningen i Sveits, sier Oftedal.

Det koster å henge med

– Hoveddelen av pengene som har vært brukt på Abel har kommet fra Kunnskapsdepartementet. I tillegg har UiO betalt en større egenandel. Det er ikke benyttet midler fra private sponsorer på dette, sier Oftedal.

Men selv om Abel-anlegget har kostet 27 millioner kroner, så er det prisen det koster å holde tritt med den teknologiske utviklingen. Og til og med den moderne Abel har en meget begrenset levetid.

– Vi regner med at det meste av maskinen vil ha en levetid på fire år. Etter det vil det lønne seg å kjøpe nytt, sier Oftedal.

I 1986 kjøpte UiO en regnemaskin for en og en halv millioner kroner, som tilsvarer om lag det dobbelte i dag.

– Dagens maskin er tjue millioner ganger raskere enn den fra 1986. Dagens Iphone er vesentlig kraftigere enn hva 1986-maskinen var, sier Oftedal.