Ungt sceneskifte

– Teater er ofte en ekstremsport. Det handler om historien her og nå, man kan ikke redigere eller spole tilbake. Det er det som gir adrenalin-kicket.

Skuespillerstudent ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), Eivin Nilsen Salthe, gestikulerer heftig når han snakker. Han mener teateret må insistere på hva som gjør det spesielt.

Nilsen Salthe tilhører en ny generasjon scenekunstnere med store visjoner for norsk teater. De driver ikke teater av gammel vane. De tilhører en generasjon som elsker teater fordi det gir dem et kick, mens tanken som ligger bak er velfundert.

Hippe friteatre

Endringen som skjer i norsk teater går ikke ubemerket hen. Friteatre sprer seg i en rasende fart som en motvekt til institusjonsteatrene. Nye statlige teaterskoler som Akademiet for scenekunst ved Høgskolen i Østfold og Høgskolen i Nord-Trøndelag utfordrer den klassiske skuespillerteknikken som KHiO har forsynt teater-Norge med i en årrekke.

Det gjør noe med teaterformen. Skal vi tro Aftenpostens teateranmelder Therese Bjørneboe, er den klassiske skuespilleren med innlevelse på vei ut. Til gjengjeld får vi et teater som utfordrer publikum.

Det er en utvikling som faller i smak hos unge skuespillerstudenter.

– Det er en positiv utvikling. Det blir et større krav om at skuespilleren må snakke med samtiden og møte folks behov, mener Nilsen Salthe.

Teater til folket

For det stilles større krav til dagens scenekunst. Hilde Brinchmann er nyutdannet fra Dramatiska institutet i Stockholm, og understreker at det ikke lenger er publikums ansvar å forstå hvorfor de bør gå i teater. Tvert imot. Med såpass stor konkurranse, er det teaterets oppgave å nå ut til folk. Det krever en større bevissthet om hvorfor man setter opp en forestilling.

– Jeg pleier å spørre meg selv om tre ting før jeg setter opp et stykke: Hvorfor setter jeg opp dette stykket i dag? Hvem skal jeg spille det for? Hvorfor setter jeg det opp som teater?

Brinchmann mener teater kan og bør tilpasses forskjellige målgrupper. Hun vil bort ifra ideen om at teateret er borgerlig, eller bare er for de spesielt interesserte.

– Å si «Jeg har vært på én forestilling, så teater er ikke noe for meg» er det samme som å si «Jeg har hørt en sang før, jeg tror ikke musikk er noe for meg».

Skuespillere på samlebånd?

– En sterk tendens i moderne teater er at man ikke lenger setter merkelapp på genrene. Skillet mellom dans, musikk, performance og teater viskes ut, sier skuespiller Helga Guren.

Hun har fullført både en bachelor i skuespillerutdanningen ved KHiO, og en ettårig master ved Stockholm dramatiska högskola. Året i Stockholm ga henne innblikk i hva som rørte seg på de frie scenene i Europa.

Guren retter kritikk mot den tradisjonelle utdanningen på Teaterhøgskolen.

– De som går ut av en klasse på KHiO er ofte ganske like. Hvorfor kan man ikke ha en utypisk casting? For eksempel en to meter høy Julie og en lav Romeo? spør hun.

– KHiO vinner på nye impulser

KHiO har blitt kritisert for å tviholde på den innlevelsesbaserte Stanislavskij-metoden, og ikke følge utviklingen som skjer i teater-Norge.

– Tidligere var det vanntette skott mellom institusjonsteateret og det frie teaterfeltet. Våre studenter fikk seg som regel en yrkeskarriere i institusjonsteatrene, sier dekan ved Teaterhøgskolen på KHiO, Even Lynne.

Lynne hevder at det har skjedd en endring i høyskolens undervisningsmåte i løpet av de seneste årene.

– Nå jobber vi mot en skuespillertype som skifter mellom feltene. Det betyr ikke at man går ut av institusjon, men at man finner en spennende vekselvirkning.

– Er du enig i kritikken av Teaterhøgskolen som for metodisk ensrettet?

– Det kunne vært en berettiget kritikk for tre-fire år siden. Nå gir vi studentene en klar metode på bachelor, men den blir utfordret på fjerde året. Vi jobber også intensivt for å utvide fjerdeåret til en master.