Tåpelig og håpløst

«En i liggestol, en mørkhuda og en dverg kommer inn på en bar», sier talkshow-verten Gaute Berg Næss. Vitsen retter seg mot de tre gjestene i studio, Torstein Lerhol, Nate Kahungu og Sandra Borch. Men programlederen fullfører aldri vitsen, og takker pent nei når Nate utfordrer ham til å si n-ordet. Akkurat der ligger både humoren, og grensa, i Gauteshow. 

Konseptet i NRKs nye humorsatsning er enkelt: Du samler en rekke kjendiser til talkshow, men gjør narr av dem i stedet. Alt med Gauteshow ligner på det Eric Andre perfeksjonerte for over ti år siden. Dette innrømmer de også selv, dumt nok, da de verken er like morsomme eller drøye som kongen av ubehag. 

Gauteshow lover mye, men leverer ikke helt. Hver vits har nøyaktig samme struktur: Du sier noe som folk vanligvis ikke kødder med på TV, og så ler du av hvor kontroversiell du er. Innimellom kan dette være morsomt, andre ganger får man fysisk vondt av hvor dårlig det er.

Om man først skal reklamere for å være grensesprengende, så er det skuffende at alle vitsene er helt gjennomsnittlig oppvokst-utenfor-Oslo-humor. Aldersgrensa er kanskje 15 år, men jeg tør påstå at jeg ble fortalt alle disse vitsene av gutta i klassen da vi var tolv. 

Gjentakende blir det også jo lenger ut i serien man kommer. «Hahaha, denne gjesten er tjukk» er kanskje kleint nok til å få frem en latter første gang vitsen fortelles. Men når vi når den tjuende fat-joken på rad, er det ingenting annet enn slitsomt og kjedelig. 

Likevel er Gauteshow morsomt nok til at man ler høyt innimellom. Iblant treffer vitsene i sin håpløse idioti, og humoren er så dum at man ikke kan gjøre annet enn å le. Skjermen har i mange år vært fylt med stueren humor, og det er forfriskende å se noen prøve noe annet.

Kjemien mellom Næss og sidekick Snorre Kind Monsson er spesielt god. Dette er særlig viktig når ingen av dem er gode nok på egen hånd. Næss legger opp med drøye spørsmål, Monsson scorer med perfekte punchlines. Hvor merkelige de begge er hjelper også godt på vei. Kjemien de har med gjestene er også god, men den har en bakside. Fordi Gauteshow er hundre prosent avhengig av at gjestene kan hjelpe dem på veien til latter. 

Torstein Lerhol ruller innom studio, og utklasser programlederne ved å være mye morsommere, og mye drøyere, enn de selv noensinne klarer. Vitsene er oppbygd på en god måte, han tør å si de tingene Gaute ikke gjør, og slik overskygger Lerhol programlederne. Latteren til William Heimdahl, en annen gjest, gjør også en svært god profil, da den alene er mye morsommere enn Næss sine slitsomme og gjentakende voldtekts-vitser. Men i episoder hvor gjestene ikke er morsommere enn programlederne, er det ingen latter i det hele tatt. Her er det bare klein stemning man ikke kan le av engang. 

Likevel fortjener produksjonen en applaus. Det er gøy å se at NRK prøver seg på noe annet enn «humor for hele familien». Det er gøy å se norske komikere tørre å gjøre noe som ikke er stuerent. Kanskje er de ikke særlig originalt eller grensesprengende morsomme, men Gauteshow gir håp for at enten de, eller noen andre, kan finne på noe gøy i framtida.