Takk, nå kan jeg endelig slutte å ha det gøy

Hver mandag setter jeg av tid i kalenderen til det som skal være «gøy» – markert i gult, som et digitalt solskinn i en grå hverdag. Men når uken ebber ut og det gule feltet i kalenderen falmer til grått, kjenner jeg meg utmattet, og sliten. Som en av Liv Strömquists tegneseriefigurer synker jeg ned i en eksistensiell grubling: Må jeg virkelig gjøre dette på nytt neste uke?

I boken Oraklet taler – syv livsråd mot livsråd avdekker den svenske forfatteren og samfunnsdebattanten blant annet skammen mange kjenner på når de prøver å ha det gøy på kommando – og mislykkes. Med sine karakteristiske, tilsynelatende enkle streker og språk gjør hun det umulig å overse hvordan vi alle er fanget i dette rælet. Det er som å få et nytt par briller – når du først ser det, kan du ikke se bort.

Gjennom sosiologen Edgar Cabanas' begrep «emodity» avslører Strömquist hvordan våre usikkerheter rundt skjønnhet, lykke og fornøyelse blir gjort til handelsvarer. Plutselig ser du det: Den ene pilsen for mye på byen er ikke bare en svikt i selvkontrollen – det er din rolle som brikke i det nyliberalistiske maskineriet, i det Strøquist kaller «gøy-glad-pen-industrien». 

Se på Instagram-storyene, både dine egne og andres – se for faen! Der ligger de, som perler på en snor: Den spontane lørdagsfrokosten, ettermiddagsløpeturen i sludd og slaps, og den kuraterte Morgenbladet-kvissingen, der et nøye regissert hverdagskaos danner den perfekte bakgrunnen. Alt sammen er bare nye scener i gøy-glad-pen-industriens evige runddans, der Strömquist mener vi alle både er skuespillere og publikum i vårt eget forbrukerdrama.

Alt dette er bare nye akter i gøy-glad-pen-industriens endeløse forestilling. Strömquist hevder vi alle er både skuespillere og publikum i vårt eget forbrukerdrama. Og nei, ingen slipper unna – ikke engang du med din demonstrative dumtelefon og velbrukte Dag Solstad-roman i innerlomma. I «Orakelet taler» avslører hun hvordan selv de som hever seg over Instagram-jaget bare har byttet scene: De spiller nå hovedrollen i et annet estetisk drama, der gøy, pen og glad fortsatt er obligatoriske øvelser – bare innpakket i en mer intellektuell innpakning.

På YouTube florerer «05:00 morgenrutine»-videoene, mens i avisspaltene finner vi endeløse historier om selvoptimalisering: Asbjørn Slettemark forteller om sine frelsende løpevaner, kulturredaktør Bernhard Ellefsen grubler over sin Garmin-klokkes «body battery», og Marit Kolby fører et nær religiøst korstog mot ultraprosessert butikkbrød.

Men det stopper ikke ved fysisk selvoptimalisering. For ifølge Strömquist har nyliberalismen skapt et rom der en ikke kan sløse tid på noe som ikke er målbart. Har du ikke allerede en profil på Letterboxd, Goodreads eller Vivino? Døden ser deg likevel. Ingen mengde digital loggføring kan redde deg fra forgjengeligheten. Som Zygmunt Bauman sier via Strömquists tegneserieruter: «Å slåss mot døden er meningsløst, men kampen mot dødens årsaker blir forvandlet til meningen med livet». Det svenske orakelet oversetter dette treffende: døden har gått fra å være bøddel til å bli fangevokter.

I «Orakelet taler – syv livsråd mot livsråd» glir Strömquist elegant mellom filosofer, psykologer og andre intellektuelle stemmer. Gjennom tegneseriens fargerike twist-papir serverer hun heidundranes kritikk av vår gjennomsnittlige eksistens – en diagnose som treffer så hardt at den setter seg i kroppen. Med skarp penn avdekker hun vår tids absurde paradoks: Vi konstruerer først et sykere jeg, bare for å kunne «selvoptimalisere» oss til et friskere jeg. Kanskje er Strömquist utløpet som oppfordrer oss til å gjøre det helt utenkelige: Å gi faen i å være gøy, pen og glad. La oss heller kaste oss hodestups ut i kjedsomheten, omfavne middelmådigheten og gi det stygge en real sjanse. For hvem vet – når vi endelig slutter å løpe som gale med 550 skritt under pulsklokkemålet klokka 23:56, er det kanskje da vi faktisk kan begynne å kose oss. På ordentlig.