Studentpolitikeren: Håvard var flere ganger i Universitas. Dette bildet er fra februar, da han var en av initiativtakerne bak de nye reglene for tildeling av studentboliger.
Studentpolitikeren: Håvard var flere ganger i Universitas. Dette bildet er fra februar, da han var en av initiativtakerne bak de nye reglene for tildeling av studentboliger.

En rose i New York

I rådsalen til FN-bygningen i New York ligger en rose til minne om studentpolitiker Håvard Vederhus (21). Han var en av dem som ikke kom hjem fra Utøya.

Tidlig på morgenen, før byen har våknet til liv og de flittigste studentene har kommet inn på lesesalen, kan man høre tonene fra en tverrfløyte på et kontor på Villa Eika. Det er Håvard Vederhus som har stått opp tidlig, og mens resten av studentene i Oslo fremdeles sover, sitter han og øver i det lille trehuset på Blindern. Akustikken er så bra der, og det er greit å få det unnagjort før en lang arbeidsdag begynner.

Nå står kontoret hans tomt på Villa Eika. Et lovende talent er brått revet bort fra student- og ungdomspolitikken. Vi har snakket med noen av dem som kjente han best fra livet på Blindern og i studentpolitikken – dette er deres minner om Håvard.

–⁠ Her om dagen satte vi oss ned for å telle gjennom alle vervene hans, men vi innså at det var så mange at vi mistet oversikten, sier Torkil Vederhus, Håvards jevngamle fetter samt kollega i studentpolitikken.

Han teller raskt opp ti verv, men mister oversikten og går tom for fingre til å telle med.

–⁠ Han hadde flere timer i døgnet enn oss andre, sier Torkil – en forklaring som går igjen blant mange som skal beskrive Håvard.

Håvard studerte både juss, samfunnsøkonomi og fransk. Politikk og organisasjonsarbeid var en viktig del av Håvards liv, og listen over verv viser at han var en sammensatt person. Ved siden av ledervervet i Arbeiderpartiets ungdomsfylking (AUF) i Oslo, og studentpolitikken, brukte han også mye tid i kirken. Han var åpen om sin homofile legning, og som politiker kjempet han for homofiles rettigheter.

Det er kanskje lett å avfeie unge, engasjerte og ambisiøse ungdomspolitikere som «broilere» – karrieremennesker som påtar seg verv, roller og engasjement som en del av veien videre mot en fyldig CV, et større mål, en bedre jobb. Dette var ikke tilfellet med Håvard, forklarer fetteren.

–⁠ Han var ekstremt engasjert i alle saker han satte seg inn i, også i de mindre vervene, og han fikk gjennomslag for veldig mye. Helt fra han var liten hadde han et unormalt høyt aktivitetsnivå og en trang til å jobbe. Jeg tror engasjementet i alle vervene var en måte å kanalisere denne energien på. Det var tydelig at engasjementet var oppriktig, og ikke bare var noe han gjorde for å fylle opp CVen.

Tilbake på Villa Eika står en hylle med Håvards navn. En lønnslipp fra juni og en mobillader ligger igjen. Som om Håvard skal komme innom å hente dem i morgen, kanskje på vei videre til et møte med AUF på Youngstorget, eller til Grefsen kirke for å spille orgel.

Det er mange som vil savne Håvard. Leder for Velferdstinget i Oslo og Akershus, Magnus Nystrand, er en av dem. Han jobbet med Håvard siden januar i år, og beskriver ham som en bærebjelke både politisk og sosialt på Villa Eika, på tross av at han bare jobbet 35 prosent i stillingen som samskipnadskontakt.

Det siste året var Håvard blant annet pådriveren for samkjøringen av den nye helseordningen for alle studentene i den nye studentsamskipnaden – en av de største og mest omfattende politiske sakene Velferdstinget har jobbet med det siste året. Han var en person det vil bli vanskelig å erstatte i studentpolitikken.

–⁠ Håvard for meg var en beundringsverdig kapasitet som kollega, men også en person jeg ble nærmere og nærmere kjent med som venn. I begynnelsen brukte vi en god del tid på å komme nær hverandre. Han var en ledertype, og jeg måtte bevise at han kunne stole på meg som leder. Det er en prosess som tok tid, men det gjorde også at det er veldig sårt å miste han nå. Det er veldig rart at han så brått er borte.

Magnus Nystrand forteller at Håvard var en type som lett kom i kontakt med nye folk. Det går gjetord om de mange klemmene han delte ut, eller de merkelige statusoppdateringene han kunne finne på dersom noen hadde glemt å logge seg av Facebook-kontoen sin.

–⁠ Han hadde en veldig naturlig trygghet i møte med andre mennesker. Dette gjorde at han ikke var redd for å vise seg frem og tulle med sine egne hverdagsproblemer. Han delte villig historier om seg selv med alle rundt seg, en egenskap som gjorde at han fikk kontakt med veldig mange mennesker.

Mari Helén Varøy, leder for Sosialdemokratene, er også en av dem som jobbet tett med Håvard. Hun vil huske Håvard som en person som alltid tok seg tid til folkene rundt seg, på tross av «en kalender som var omtrent like full som statsministerens».

–⁠ Han var en person man kunne snakke med om alt, og som alltid ga gode råd. Uansett hvor travel han var, tok han seg tid til en god prat over en kaffekopp.

Hun trekker frem de gode klemmene som sitt beste minne om Håvard.

«Håvard tok så varmt imot folk, og han var en person som veldig fort ble en god og nær venn.»

Mari Helén Varøy, venn og kollega

–⁠ Jeg møtte han hver dag, enten på Villa Eika, AUF-kontoret eller partikontoret. Selv om det bare kunne være noen timer siden sist, møtte han meg alltid med verdens største klem. Håvard tok så varmt imot folk, og han var en person som veldig fort ble en god og nær venn.

Ved siden av organisasjonslivet og musikken hadde Håvard en stor lidenskap: Han elsket å reise, og gjerne ispedd litt luksus.

I fjor sommer planla Håvard en bergenstur med venninnen Melina Danielsen. Den planlagte turen over Dovrefjellet endte i stedet opp som en fem ukers tur med den transsibirske jernbane. Etter flere uker i trange sovekupeer gjennom Russland, Mongolia og Kina, avsluttet vennene med et luksuriøst spa-opphold i Jordan.

–⁠ Håvard var alltid klar for nye opplevelser. Vi møttes første gang på en studietur til Vietnam, en tur som ble starten på mange fine reiser sammen, forteller Melina.

Verdig minne: Anders Palerud fikk de ansatte til å legge igjen en rose til minne om kameraten på Norges plass i salen de hadde besøkt noen uker tidligere.
Verdig minne: Anders Palerud fikk de ansatte til å legge igjen en rose til minne om kameraten på Norges plass i salen de hadde besøkt noen uker tidligere.

Den siste store reisen Håvard la ut på gikk til New York med kompisen Anders Palerud i månedsskifte mellom juni og juli. Sammen feiret de 4. juli, besøkte FN-bygningen, og ble gode venner med en gjeng som jobbet i trainee-stillinger i FN. Bare fire uker før Håvard ble drept besøkte de to vennene Ground Zero.

–⁠ Håvard var mildt sagt begeistret for besøket i FN-bygningen, og i etterkant sendte jeg melding til en av personene vi ble kjent med der borte. Jeg ville at han skulle legge ned en rose til minne om Håvard i FN-bygningen, ta et bilde, og sende det til meg. Han hadde reist tilbake til Bergen, men fikk en kollega til å gjøre det.

Anders fikk tilbake et bilde som står igjen som et sterkt minne om Håvard: Foran den tomme talerstolen, på plassen merket «Norway», ligger en rød rose for å hedre en god venn som ble borte så alt for tidlig.