Norske studenter har aldri hatt mer

Ifølge tall fra Statens Lånekasse har studiefinansieringen i Norge aldri vært bedre enn de siste seks årene. Den nådde en topp i studieåret 2002-2003 med 80 000 kroner i året. Da hadde det blitt lagt på nesten 10 000 kroner i støtte på ett år, i forbindelse med Kvalitetsreformen fra 2003, som blant annet skulle sørge for at studentene gjennomførte studiene raskere. I 2008-2009 er studiestøtten på 8500 kroner i måneden, og i forslag til statsbudsjettet for 2009 er studiestøtten 8760 kroner per måned. For to uker siden skrev Universitas at studentvelferden i Norden nå er så god at nordiske studentpolitikere vil hysje den ned.

Et «normalt» liv er dyrere

Allikevel er ikke studentene fornøyde, og Norsk Studentunion (NSU) har som et av sine hovedmål å sikre elleve måneders studiestøtte.

Per Olaf Aamodt, forsker ved NIFU-STEP som var med på evalueringsarbeidet i etterkant av at Kvalitetsreformens innføring, har en forklaring på de økende kravene:

– Omfanget av studiestøtten har ikke forverret seg i det lange løp. Men studentenes realinntekt har antakeligvis falt blant annet på grunn av kraftig stigning i boligprisene de siste årene. Studentene må jobbe mer for å få seg tak over hodet, sier Aamodt.

– Man skal tross alt studere i viktige år av sitt liv, og man kan ikke moralisere og si at studentene skal sitte og spise tørt brød og drikke vann. Studentene sammenligner seg med jevnaldrende som tjener mer penger. Ikke med studenter på 50-tallet. Da var jo alle fattige. Et «normalt» liv er dyrere nå enn det var da, sier Aamodt.

Gammel diskusjon

Og mens man snakker om gamle dager; diskusjonen om studiestøtten er på ingen måte ny:

– I mellomkrigstiden var det reelle bekymringer for at studentene var underernærte, at de sultet. Da kom incentivene til samskipnaden som ble opprettet i 1939, som igjen var en pådriver for å bygge studentboliger, og for Lånekassen, sier professor i universitetshistorie John Peter Collett.

Lånekassen ble opprettet i 1947 som et ledd i Einar Gerhardsens nasjonale byggeprosjekt etter andre verdenskrig, og hadde en ambisjon om å gi alle lik mulighet til å studere.

– Høyere utdanning skulle være en rettighet for de med evner og interesse, uavhengig av bakgrunn. Studenteksplosjonen på 60-tallet kom som en følge av at staten startet med studiestøtte, sier Collett.

Dette førte til at man på 60-tallet måtte diskutere hva midlene fra Lånekassen var ment å dekke.

– Når mange skulle studere ble det veldig dyrt for staten. Så målet ble at studentene skulle kunne overleve. Det har aldri vært snakk om at det skulle tilsvare en lønn. I den påfølgende perioden gikk vi gjennom en velstandsøkning i Norge, og det ble etter hvert et sprik mellom den generelle levestandarden og studentenes, sier Collett.

Han mener forventningene til en bedre studiefinansiering skyldes allmenngjøring av høyere utdanning.

– Når studentene blir mer lik resten av befolkningen begynner de å sammenligne seg med andre jevnaldrende. Det er klart at de da ønsker å kunne ha samme forbruk som alle andre. Hvis studentene hadde en belønning i vente ville de kunne godtatt en markant lavere levestandard en periode, mener han.

Heltidsstudenten

Tett knyttet til diskusjonen om studiefinansieringen, er diskusjonen om heltidsstudenten. Det er en uttalt ambisjon i Soria Moria-erklæringen at folk skal kunne studere på heltid, og Kvalitetsreformen fra 2003 legger opp til det, med obligatorisk oppmøte og innleveringer.

– Dette syns vi er bra. Men da må vi også få økonomiske muligheter til å studere på heltid. I det ligger at man kan bruke tiden sin på studier, og ikke på å jobbe for å få nok til livsopphold. Slik er det ikke nå, sier Ingvild Reymert, leder i Norsk Studentunion (NSU).

Det var et forskningsutvalg ledet av Gudmund Hernes som satte heltidsstudenten på dagsorden: «Utvalget ønsker å få tilbake studenter på heltid» kunne man lese om Hernes-utvalget i Aftenposten 21.september 1988.

– Da universitetet skulle bygges i 1813 diskuterte man derimot plassering med tanke på hvor det var arbeidsmuligheter for studentene. Normen har vært å jobbe ved siden av studiene, sier Collett.

Studenter jobber

Den gamle normen har vendt tilbake i dag. I Statistisk sentralbyrås (SSB) levekårsundersøkelse for studenter fra 2005 går det frem at «studenter ikke jobber mindre enn før» og at de har større problemer med å «mestre økonomien» enn andre jevnaldrende. Det fremgår også at studentenes boutgifter økte med 42 prosent fra 1998 til 2005. Studiestøtten økte i samme periode med 28 prosent, viser tall fra Statens Lånekasse. Forrige uke gjorde Lånekassen det sågar kjent at studenter på langt nær klarer seg med 85 000 kroner. 20 prosent av studentene, 38 500 studenter, fikk stipend omgjort til lån ettersom de i tillegg til studiestøtten hadde tjent over inntektsgrensen på 116 983 eller hatt formue over 231 426 kroner. Nærmere 9000 studenter har hatt inntekt over 300 000 kroner.

Større forskjeller

Reymert i NSU mener det er en problematisk utvikling.

– Boligprisene har gått kraftig opp de siste årene. I Norge generelt og spesielt i Oslo. Dette mens studiestøtten står på stedet hvil. Det er problematisk for ambisjonen om lik rett til utdanning uavhengig av bakgrunn. Fortsetter det slik er jeg redd det vil føre til kraftigere skiller mellom de som får hjelp hjemmefra og de som ikke gjør det, sier Reymert.

Hun får støtte fra Akademikerne.

– Mens støtten til studenter er økt med seks prosent de siste fem årene, har arbeidstakerne hatt en lønnsvekst på 23 prosent og minstepensjonistene på 24 prosent, sier nyvalgt leder i Akademikerne, Knut Aarbakke.

– Bare det siste året har boligprisene økt fire ganger så mye som indeksreguleringen. Hva gjelder økningen i 2002 var dette en nødvendighet siden Kvalitetsreformen kom med krav om heltidsstudenten, og studieåret blant annet ble økt med en hel måned, sier Reymert.

– Må belage seg på å jobbe

Kyrre Lekve (SV), politisk rådgiver i Kunnskapsdepartementet, mener at man selv må velge å være heltidsstudent.

– Ambisjonen er at studiefinansieringen skal gjøre det mulig å studere på heltid. En naturlig tolkning av dette vil være at det skal være mulig å gjennomføre studiene uten å ha lønnet arbeid ved siden av, sier Lekve.

Han ser allikevel at dette ikke er mulig for alle i dag.

– De fleste må belage seg på å jobbe noe ved siden av studiene, sier han, men understreker at studiestøtten må sees i en større sammenheng enn bare penger.

– Studiefinansieringen må sees i sammenheng med andre tiltak som tilskudd til studentsamskipnader, bygging av studentboliger og tilskudd til studentbarnehager. I statsbudsjettet for 2009 prioriterte regjeringen bygging av 1000 studentboliger fordi boutgiftene er den viktigste kostnaden for studentene.

– Dette er en viktig og historisk satsning, men med tanke på de hele 12 000 studenter som stod i studentboligkø i høst er dette bare et skritt på veien, sier Reymert.

Håper på bedring

– Hva mener NSU kunne vært et anstendig nivå nå?

– Vi synes et anstendig nivå kunne være det samme som minstepensjonistene får, som er omtrent 137 000 kroner i året. Men første steg må være å få gjennom 11 måneder studiestøtte. Det er ulogisk at selv om mange studenter studerer i juni, så får de ikke støtte for denne måneden. Det fører til at de må velge mellom å lese til eksamen eller jobbe ekstra i denne perioden, sier Reymert.

Ved framleggelsen av statsbudsjettet antydet Tora Aasland at 11 måneders studiefinansiering var en sak hun var interessert i å slåss for.

– Tror du på politikerne?

– Jeg tror vi kan se et lys i tunnelen på akkurat den saken. Vi har jobbet hardt sammen med Studentenes Landsforbund for å få dette på dagsorden, og nå ser vi at blant annet SV, Sp og KrF går inn for det, og at andre partier tar det på alvor, sier Reymert.