Vi er akkurat som NSO – veike

De snakker om revolusjon. «Er et nytt studentopprør på trappene i 2022?» spurte Aftenposten for snart fire uker siden. I forrige utgave av Universitas spurte Norsk studentunions nestleder under 1993-opprøret, om «studentene har opprørstrang i 2022»? Jeg frykter at svaret er nei, men enda mer frykter jeg hva det innebærer.

Først litt bakgrunn. I statsvitenskapen finnes det et eget forskningsfelt som besvarer hvordan politiske bevegelser får gjennomslag. Så sent som i 2021 underviste Neil Ketchley – en ledende ekspert på sosiale bevegelser, nå ved Oxford – om protestbevegelser ved Universitetet i Oslo. Jeg husker litt.

Sivil ulydighet er stort sett best. Konvensjonell visdom har lenge vært at voldelige politiske bevegelser isolert sett utretter mest, mens nyere forskning har vist at ikke-voldelig sivil motstand kan være vel så effektivt. Det har ført til en konsensus rundt sivil motstand og ulydighet som de beste proteststrategiene, blant annet fordi man bruker sin makt uten å gjøre det på en måte som skaper illegitimitet i befolkningens øyne, slik vold kan gjøre. Det er imidlertid ingen hevder at den mest effektive proteststrategien er å be pent. Streik, boikott og ikke-voldelig intervensjon for øvrig – dette er strategier som fungerer, noe som bekreftes i lønnsoppgjør etter lønnsoppgjør – det bør svi litt for den andre parten.

På nittitallet gjorde studentene det etter boken. I 1993 okkuperte 20-25 studenter Lånekassens kontorer, og forsøkte å oppfordre de ansatte til å streike på deres vegne. Samme år kidnappet – ja, du leste riktig, kidnappet – de Sogndals ordfører Trygve Bjørk, og tok ham til Oslo for å overlevere studentenes krav på vegne av dem. De fikk forresten sine krav møtt.

Nå hører jeg bare hvisking. På spørsmål fra Aftenposten om vi kan forvente liknende proteststrategierer, svarer NSO-leder Maika Marie Godal Dam avvisende til avisen. Heller er det lobbyisme som skal fortsette å være den foretrukne strategien. På spørsmål om hvordan de da skal få gjennomslag, svarer hun : «Det lurer vi òg på. Vi har prøvd mange ulike fremgangsmåter for å bli hørt av politikerne, men opplever fortsatt å ikke bli lyttet til i denne saken». Jøss, hvem skulle tro? Gjør ord til handling, så skal vi se at blir fortgang på ting.

Men kommer jeg til å lede vei, og lenke meg fast til Lånekassens hovedinngang? Neppe, og den hittil apatiske stemingen gjør at jeg mistenkte at det gjelder flere. Det er billig å snakke, dyrt å handle. «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men ikke bjelken i ditt eget?» spurte Jesus, og den gang traff han. Vi er akkurat like veike som NSO – de reflekterer vår apati – vi vår ikke noe mer enn vi fotjener. Sivil motstand og ulydighet, det føles litt i overkant dramatisk, gjør det ikke? Vi vil selvfølgelig ha økt studiestøtte, men konkret handling? Bruke den lille makten vi har til å fremprovosere gjennomslag? Hva kommer folk til å tenke?

Vi befinner oss i så fall i en åpenlys performativ kontradiksjon – det vi gjør er uforenelig med det vi sier. Da har vi to valg: Vi kan begynne å handle i tråd med våre ord – som å protestere gjennom konkret handling på måter som viser at vi mener alvor. Eller vi kan endre våre ord til å reflektere hvordan vi handler – som å innrømme ovenfor oss selv at vi ennå synes dagens økonomiske situasjon er nogenlunde innenfor et akseptabelt nivå. Jeg venter i spenning på høsten som er foran oss.