Apartheid-spøkelset hjemsøker Cape Town

– Alt som har skjedd det siste året er et resultat av flere tiår med undertrykket sinne, sier den sør-afrikanske studenten Busiswe Nxumalo.

To år etter Nelson Mandelas død brøt det i Sør-Afrika ut de største protestene i landet siden apartheidtiden i 1976. Åstedet var landets universiteter.

I et febrilsk forsøk på å redde sin økonomi, besluttet i fjor flere av Sør-Afrikas største universiteter å øke studieavgiftene med over ti prosent. Da begynte opprørene. De mest oppildnede demonstrantene er studenter fra den svarte middelklassen, en gruppe som først oppsto etter apartheids fall, og som lenge har følt seg marginalisert.

Gufs fra fortiden

Busiswe Nxumalo studerer statsvitenskap og medlem av Students Representative Council. Hun avviser at protestene dreier seg kun om studieavgifter, og mener misnøyen har bygget seg opp over flere tiår. Da apartheidsystemet ble erklært for avsluttet, ble alle bedt om å glemme fortiden også, forteller hun.

– Samtidig sitter vi igjen med samfunnsinstitusjoner som er basert på diskriminering, og som ingen tør å konfrontere.

Selv om andelen svarte sør-afrikanere med universitetsutdanning øker, er forskjellene fortsatt enorme. Der 58 prosent av hvite sør-afrikanere fullfører høyere utdanning, er tallet nede på 12 prosent for svarte. Arbeidsledigheten blant svarte er i dag nesten dobbelt så høy som under apartheid.

Tungen på vektskålen

Norske Jo Augestad studerer mekanisk ingeniørfag i Johannesburg og mener økte studieavgifter vil gjøre høyere utdanning enda mer utilgjengelig for de fattige.

– Det vil også føre til økt diskriminering og økte forskjeller mellom fattige og rike, og mellom svarte og hvite, legger han til.

Alle studentene Augestad har snakket med mener avgiftene er for høye. Om utdanning skal bli en vei ut av fattigdom er det viktig å gjøre det tilgjengelig for alle, forteller den norske studenten.

Økningen i studieavgifter var tungen på vektskålen for mange svarte i landet, og reaksjonene ble voldsomme. Bygninger ved universiteter i Cape Town og Johannesburg ble satt fyr på, og flere av universitetene måtte stenges.

Til slutt måtte landets president, Jacob Zuma, gå ut og stanse økningen i skolepenger. Isteden ble studieavgiften kuttet med seks prosent, den statlige universitetsstøtten oppjustert og fattige studenter fikk økt studiestøtte. Men studentenes krav er langt fra oppnådd. De vil ha gratis utdanning.

Vold og vandalisme

Forskeren Elling Tjønneland har fulgt studentopprørene tett, og mener demonstrasjonene har oppnådd mer enn det flere års forhandlinger ville fått til. Det politiske lederskapet har i tiår vært preget av korrupsjon, maktmisbruk og dårlig håndtering av landets økonomiske forskjeller.

Likevel er han kritisk til flere av metodene blant studentdemonstrantene.

– Det har vært innslag av vandalisme og vold, sier han.

Tjønneland legger til at mange av demonstrantene er forhandlingsvillige, men at flere også har vært rasistiske og retter skytset mot alle hvite.

Øyvind Gressetvold studerer på universitet i Cape Town sammen med Nxumalo. Han forteller at protestene var på sitt verste i februar i år, da rektors kontor ble brannbombet og et av skolebyggene ble tagget med «faen ta hvite mennesker».

Studenten forteller at det siden har blitt roligere, fordi flere av de voldelige studentene har blitt bortvist fra skolen.

– Samtidig har de mistet den øvrige befolkningens støtte på grunn av deres rasistiske virkemidler, sier Gressetvold.

Han bekrefter at det er rasemessige spenninger i Cape Town. Og at det hører til sjeldenhetene å finne sosiale sammenkomster i Cape Town der svarte og hvite sør-afrikanere omgås. Gressetvold forteller om desperat fattigdom i enkelte svarte strøk i Cape Town, og overdådig luksus i hvite strøk.

«Rhodes must fall»

Både Augestad og Gressetvold påpeker at svarte sør-afrikanere også misliker den obligatoriske bruken av afrikaans som et utdanningsspråk i Sør-Afrika. Språket ble introdusert av kolonialistene.

– Språk er jo knyttet til identitet, og i disse dager har det også vært demonstrasjoner mot bruken av afrikaans, sier Augestad.

Rasepenningene i Sør-Afrika kulminerte i den symbolske hashtaggen #Rhodesmustfall. Kampanjen dreide seg om den markante statuen av den britiske imperialisten Cecil Rhodes utenfor universitetet i Cape Town. Mange ser på Rhodes som selve symbolet på apartheid.

Siden har også en statue av Rhodes blitt fjernet, og flere studenter har gått tilbake til lesesalene. Men det betyr ikke at landet har blitt problemfritt. Skal vi tro studenten Nxumalo er Sør-Afrika i dag nærmere Rhodes’ segregering enn Mandelas forsoning.

– På grunn av vår historie dreier alt i Sør-Afrika seg om rase og diskriminering. Vi har en lang vei å gå, sier Nxumalo.