Har studentene opprørstrang i 2022?

Det går nå en debatt i media om boligkrise for studenter og dårlig studentøkonomi – dette får minnene frem hos oss som var med på studentopprøret i 1993.

Jeg tror ikke det er lett å få frem et slikt engasjement i dag. Flere av oss vil nok kjenne på behovet for å drøfte rundt hvorfor.

Stort sett alle studentpolitikere etter 1993 har hatt komplekser på grunn av dette opprøret – alle drømmer om det engasjementet man fikk frem hos studentene den høsten.

Vi kan konstatere at hukommelsen blant mange er relativt god med tanke på opprøret på syttitallet. Knapt noen utover de mest sentrale studentaktivistene husker imidlertid studentopprøret i 1993. Da demonstrerte mellom 150.000 til 200.000 unge mot et effektivisert utdanningssystem og en kostbar studiefinansiering.

Mer enn 15.000 elever og studenter demonstrerte utenfor Stortinget. De sentrale studentpolitikerne i 1993 hadde kanskje et ideologisk innhold i opprøret, men i ettertid må man innse at de politiske undertonene var milevis fra opprøret på 70-tallet.

Mens opprørerne i 1968 var opptatt av urett, krig og materialisme var studentene i 1993 i stor opptatt av egne lommebøker. For mens den radikaliserte foreldregenerasjonen hadde melket overskuddet av velferdssamfunnet, ville 1993-generasjonen sikre seg noe av det som måtte være igjen.

Etter 68-opprøret har man ikke vært så nærme et nytt ungdomsopprør som man var i 1993.

Etter en høst preget av taktfast marsjering fikk studentene politisk flertall for de fleste av sine krav. Representantene fra Stortingets opposisjon stilte villig opp på studentenes markeringer, der de tilkjennega sin støtte til studentkravene.

For ungdomsgenerasjonen var dette et utvetydig signal om at bredt engasjement gir politiske resultater. Den videre utvikling kunne grovt skissert gått i to retninger. 1.Studentdemonstrasjonene innebar en aktivisert og mer politisk bevisst ungdomsgenerasjon som etter hvert også ville utvide sitt politiske engasjement. 2. Etter å ha fått gjennomslag for sine krav var det ikke lenger så mye å kjempe for, og en kunne rette fokuset mot studiene igjen.

Det sistnevnte skjedde.

Representanter fra de fleste politiske miljøer etterlyser stadig mer engasjement fra ungdommen – et nytt ungdomsopprør – for samfunnet trenger ungdom med det samme engasjement som vi i 1993 viste. Behovet for en engasjert ungdomsgenerasjon er udiskutabelt. Et friskt korrektiv til samfunnet generelt og det etablerte politiske miljø spesielt, burde være en forutsetning for et samfunn i utvikling.

Men kan vi forvente oss et nytt ungdomsopprør høsten 2022?

Kanskje kan studentene i Norge i 2022 vise at de har både opprørstrang og solidaritet med andre. Dagens unge møter en annen realitet enn den de unge i 1968 og 1993 møtte. Nå er det snart slutt på det norske oljeeventyret og Norge som samfunn vil i stadig større grad være avhengig av den kompetansen som dagens unge tilegner seg. Det er også mulig at det i dag er mer effektivt å drive lobbyarbeid under Arendalsuka, på Stortinget og på andre arenaer enn å arrangere studentdemonstrasjoner som man gjorde høsten 1993?

Dagens unge må finne sin vei og sin måte å forme samfunnet på.