Bøker, voksenbrus og forfattersus

– Det hele begynte da det Norske Studentersamfund (DNS) fikk 700 000 kroner i støtte av Anders Jahres humanitære stiftelse i april 1994, sier Aksel Michelet.

Han var leder i DNS det året, og en av de som la ned mye tid for å gjøre Chateau Neuf om til studentenes eget kulturhus. Pengene skulle brukes til å sikre den store boksamlingen som befant seg i kjelleren på Chateau Neuf. Han og resten av styret i DNS bestemte seg for å starte bokkafé.

Et spørsmål om ære

Et raskt dykk i arkivene viser imidlertid at forklaringene spriker. Da BokCaféen fylte ti år intervjuet Universitas Daniel Butenschøn.

– Ideen fikk jeg da jeg lå på et svaberg på Tjøme, så det ble jeg og de som lå rundt meg som først tok initiativet, sa Butenschøn til Universitas i 2004.

Men var det egentlig sånn?

– Butenschøn hadde ingenting med opprettelsen av BokCaféen å gjøre, sier Michelet.

– Men det stemmer at han tok over driften ut på høsten.

– Michelet hadde sikkert en idé om å starte en litterær kafé på Chateau Neuf, men det var Bokcaféutvalget som gjennomførte selve konseptet, sier Butenschøn i dag.

Butenschøn, som var den første lederen for Bokcaféutvalget, gir riktignok Michelet og resten av det daværende styret all æren for at Chateau Neuf ble et kulturhus.

– Men han kan ikke ta æren for det arbeidet Bokcaféutvalget gjorde, sier han.

Studenters litterære alibi

Dagens konflikter til side: På 70- og 80-tallet var det mye aktivitet på Chateau Neuf, konserter, heftige diskusjoner og diskotek i kjelleren. Så ble det stille. Før 1994 var det ingen studenter som oppholdt seg på Chateau Neuf. Store deler av huset var leid ut til Universitetet i Oslo (UiO) og Musikkhøgskolen. Michelet var også med på å starte Betong, og fikk 2,5 millioner av UiO til å pusse opp kjelleren på Chateau Neuf. Planen var et vilt utested.

3. november 1994 åpnet BokCaféen, og tidenes første forfatteraften på Chateau Neuf ble arrangert. Beate Svenningsen og nevnte Butenschøn var blant ildsjelene som brukte en hel høst på å tørke støv av gamle bøker og å sy gardiner.

– BokCaféen skulle være et sted der studenter kunne få billig øl og samtidig et litterært alibi, sier Butenschøn.

Den første forfatteren som gjestet BokCaféen var Torgeir Rebolledo Pedersen, en av Norges første stuntpoeter.

– Han drakk mye rødvin og ville danse med alle de unge studinene, minnes Svenningsen.

– Han satte en slags standard for resten av forfatteraftene, sier Butenschøn, som ble ansatt som ny leder av DNS i 1995. Han tror at oppskriften på en vellykket bokkafé er fantastiske forfattere og billig øl. Forfatteraften skulle vise seg å bli en suksess, i motsetning til Betong.

– Det gikk ad dundas med alle konsertene, sier Michelet. Styret fra 1994 måtte gå av på grunn av økonomiske problemer. Det gikk rykter den gangen om et legat som ble tappet ulovlig for penger, men i dag er det ingen som vet hva pengene ble brukt til.

Feirer i en uke

De siste årene har forfatteraften slitt med dårlig oppmøte og slurv i markedsføringsarbeidet. Ting er riktignok på bedringens vei.

– Vi har gått fra et gjennomsnitt på fem besøkende i vår, til tretti i høst, sier leder for forfatteraften Elin Hagen. Hun mener ikke det er for lite.

– Det er en del av konseptet at studentene skal kunne komme nærmere forfatteren. Derfor er et publikum på 30 mennesker perfekt, sier Hagen.

– BokCaféen er ment å være et avslappet alternativ til Glassbaren, et kulturelt møtested for alle studenter i Oslo, med musikk, quiz og forfattere, sier nåværende leder for BokCaféen, Christina Bø Furulund.

Sammen med 60 frivillige studenter arrangerer hun BokCaféens femtenårsjubileum denne uken. Programmet består av jazzjam, operapub og jubileumsquiz.

– Hyggelig, men unyttig

En av forfatterne som skal delta på jubileet, er Knut Nærum. Det er ikke første gangen han gjester Chateau Neuf.

– Jeg har sittet i en dyp og rottespist stol på BokCaféen og svart på spørsmål to ganger tidligere, samt blitt bokbadet i et veldig stort rom en tredje gang, sier han.

– Jeg har fått noen gode spørsmål fra studentpublikummet, sikkert også noen spennende, men jeg husker ikke noe spesielt. I ettertid står det hele for meg som en jevn dur av vitebegjær.

Hver gang Nærum møter studenter blir han påmint om at han er utrolig gammel. Selv om han har vært med på forfatteraften flere ganger, har det ikke hatt så mye å si for hans litterære karriere.

– Men det er mye som er hyggelig uten å være nyttig, sier han.