Bistandsdrømmen

Siden oppstart i februar 2011 har den ferske studentforeningen allerede over 200 navn på listen. Det er nesten så man lurer på hvorfor ingen har gjort dette tidligere.

– Så vidt jeg vet, er det ingen som har tatt initiativ til dette før nå. Men jeg tror interessen for humanitært arbeid alltid har lig,get der hos mange medisinstudenter. Og nå får man muligheten til å vise engasjementet og interessen sin i en konkret sammenheng, sier Christoffer Ingvaldsen, medisinstudent og initiativtaker til studentforeningen til Leger uten grenser ved Universitetet i Oslo.

Studentforeningen ved UiO er den første av sitt slag i Norge. Etter svensk modell skal foreningen være en arena hvor studenter kan møte og lære av erfarne og profilerte leger i moderforeningen Leger uten grenser.

– Inspirasjonen har vi hentet fra Canada og Sverige, hvor det finnes slike grupper allerede. Vi skal blant annet arrangere et seminar hvor feltpersonell fra Leger uten grenser kommer for å snakke om sine opplevelser. Planen er å avholde ett seminar hvert semester, sier Ingvaldsen.

Vil bidra utenfor seminarrommet

Men som mange bistandsorganisasjoner handler Leger uten grensers studentforening også om å bidra utenfor seminarrommet. Ingvaldsen selv var på hospitering i Kenya i 2009, der så mye som en tredjedel av befolkningen i enkelte områder er HIV-smittet. Nå arbeider han for at foreningen skal etablere en utplasseringsordning i landet.

– Et prosjekt vi jobber mye med er å få til en utplasseringsordning i Kenya. Vi er i dialog med et sykehus der, som er interessert i å samarbeide med oss. Vi håper ordningen kommer på plass enten denne eller neste sommer, sier han.

Lite innsyn utenfor Vesten

Styreleder i Leger uten grenser, Håkon Bolkan, er positiv til studentenes initiativ.

– Det er viktig for oss å ha kanaler til medisinstudentene for å kunne fortelle om det arbeidet vi gjør, og de utfordringene som finnes i de områdene hvor vi jobber. Medisinstudenter har kanskje for lite innsyn i medisinske utfordringer i land utenfor Vesten. Dette perspektivet kan vi i Leger uten grenser bidra med, sier han.

Men selv om mange medisinstudenter kanskje kan tenke seg et engasjement i den verdensomspennende organisasjonen, er det ikke bare å melde seg på som bistandslege. Alle som jobber for Leger uten grensers hovedorganisasjon skal ha vært lege i minimum to år, og gjennomgått kurs i tropemedisin.

– Et av de temaene det ikke er så mye fokus på på medisinstudiet, er nettopp tropemedisin, sier Ingvaldsen.

– Dette er jo et område hvor Leger uten grenser har mye kompetanse, så det vil være interessant å lære mer om det for de fleste medisinstudentene ved UiO, legger han til.

Essensen er å kunne hjelpe

Drømmen om å hjelpe er altså tilstede, og en kort rekrutteringsmail til medisinstudentene ved UiO var nok til å fylle et engasjert styre.

– Jeg sendte inn en søknad og var heldig nok til å få plass i styret, sier informasjonsansvarlig Magnus Waage Hovmork.

– Leger uten grenser er jo en annerkjent og høyt respektert organisasjon, så det er veldig spennende å være en del av arbeidet deres. Jeg tror det er en drøm for mange på medisinstudiet å få mulighet til å jobbe for dem.

– Men hvor kommer drivkraften fra? Er det ren altruisme?

– Jeg synes arbeidet er veldig givende, svarer Ingvaldsen.

– Det er jo en slags klisjé at man ønsker å hjelpe andre, men det er vel det som er grunnen for engasjementet mitt. Essensen i arbeidet er å kunne hjelpe andre, det er der motivasjonen ligger.