Studentenes kampdans

– Vi trakk til oss mye rart. Musikere, dansere, kamsportinteresserte, studenter som tok portugisisk...

Torkjell Leira (46) mimrer tilbake til de kamsportdansende dagene på Blindern. Høsten 1993 startet han og medstudent Ellen Stokland Norges første capoeiragruppe, Capoeira na Neve – «capoeira i snøen». Nå er de del av internasjonale Grupo União na Capoeira – «samhold i capoeira» – og ledes av landets eneste capoeira-mester, Mester Maclau fra Brasil.

– Jeg var nylig hjemkommet fra to år i Brasília. Ellen hadde vært i Portugal, der capoeira også er stort. I Norge var det absolutt ingenting – om vi ville drive med det, måtte vi starte det selv, sier han til Universitas.

Studentorganisasjoner sliter med rekrutteringen: –⁠ Måten folk engasjerer seg på har endret seg

Men først – hva er egentlig capoeira? Kort sagt er det en blanding av dans, kampsport og akrobatikk, som oppstod blant afrikanske slaver i Brasil på 1800-tallet. Det blir ofte definert som en kampsport, men selv er Leira mer glad i ordet kampdans. Da får man med både samholdet og det estetiske, sier han. Capoeira foregår i ring, med ett par i midten, og resten syngende, spillende og klappende rundt.

– Musikken er veldig viktig. Man lærer seg å synge sanger, spille instrumenter... faktisk er det flere her som har lært seg ganske bra portugisisk etter hvert, forteller Leira.

Tilbake til starten: To norske studenter på nybegynnernivå var ikke helt nok til å drive alt. Heldigvis var Ellen blitt godt kjent med en portugisisk capoeira-mester ved navn Umoi. Han sa ja til å komme til Norge med jevne mellomrom for å undervise.

– Umoi advarte om at vi kom til å få kritikk, forteller Leira.

– To nybegynnere som liksom skal undervise og drive en hel capoeira-gruppe? Det skal jo være høyt graderte mestere eller trenere. Men han så at i Norge var det enten oss eller ingen. Så da sa han ja til å hjelpe oss.

Etter hvert ballet det på seg. Gruppen vokste og ble en del av Oslostudentenes Idrettsklubb (OSI). Da måtte de organisere seg, ha et styre og budsjett, og alle måtte bidra – en viktig faktor for at de lykkes, tror Leira. De dro rundt i landet, underviste og ga oppstartshjelp til andre grupper som dukket opp.

Bernt Hagtvet skrev stiler om Hitler på barneskolen

– Vi traff nok en bølge. Midt på nittitallet ble Brasil rett og slett kult. Capirinha, havaianas, en del popkulturelle ting slo i gjennom da – og capoeiraen ble en del av dette.

– Hva er det som gjør capoeira så spesielt?

– Det er jo denne evige indre konflikten mellom konkurranse og samarbeid. Man må hele tiden lese den andre, respektere musikken, holde flyten. Det kåres ingen vinner.

I dag jobber Leira på Naturhistorisk museum, og er ikke lenger med i capoeiraklubben. Det betyr overhode ikke at han har glemt gamle kunster. Til tross for at venstrehånden egentlig er brukket og nylig avgipset, ser han lengtende bort på den grønne plenen.

– Hva hvis... jeg kan jo bare prøve litt...

Universitas råder ham til å ikke knekke hånden på nytt, men fristelsen blir for stor, og Leira spretter bort på plenen og tar noen rolige handstands. Gliset er bredt. Hånden er hel.

– Nå ble jeg giret, altså. Tror jeg må trene litt.

«Flavor of the month»

En som driver med capoeira i dag, er Philippe Sørensen. Han er capoeira-instruktør og underviser blant annet gruppen på Blindern. Selv startet han med capoeira som samfunnsøkonomi-student tilbake i 2003.

– Jeg hadde bestemt meg for å starte med kampsport, også var jeg på OSI-dagen som tilskuer. Der fikk jeg se et capoeira-show, og jeg fikk rett og slett et sånt «mind blown-øyeblikk», sier Sørensen til Universitas.

– Alle smilte, det var musikk, masse kule bevegelser og det så ut som folk hadde det genuint gøy.

Sørensen har sett hvordan gruppen har utviklet seg over tid.

– Det var jo en periode der det var skikkelig «flavor of the month», forteller han.

– Du hadde karakteren Eddy fra «Tekken»-spillene, en Nokia-reklame med folk som spilte capoeira på stranden og Youtube-videoer som gjorde dette populært.

Etter hvert begynte imidlertid interessen å dabbe av. Da var det kun de mest ihuga interesserte som ble igjen. Sørensen forteller at de siste årene har gruppen likevel vokst. I tillegg at det har dukket opp nye grupper, både i Oslo og i Bergen og Trondheim.

Sørensen ser på gruppens status som Norges første som et tveegget sverd.

– På det ene siden så er det ganske kult å være en del av den gruppen som var først. Da føler du at du selv er en del av et større bilde, forklarer han.

– På den andre siden så var det nok lenge slik at vi hvilte litt på laurbærbladene. Fordi vi var de eneste hadde vi ikke noe problemer med å skaffe medlemmer, de kom til oss.

Han legger til at de har blitt mer bevisst på dette.

– Nå jobber vi aktivt med rekruttering så vi kan fortsette med det vi elsker å drive med.

– Perfekt for studenter

Sørensen tror capoeira passer ypperlig for studenter.

– Du får en pause, sier han.

– Du må fokusere på koordinasjon, balanse, styrke, strategi, du har ikke kapasitet til å tenke på noe annet enn det du holder på med der og da.

Sosialantropolog og italienskstudent Solfrid Nordrum og masterstudent i historie Synnøve Gimse trener aktivt i klubben, og stemmer i Sørensens anbefalning.

Nordrum, som startet for rundt 2 år siden, forteller at capoeira gir mulighet til hard fysisk trening og tilgang til et godt sosialt miljø i samme slengen. I tillegg blir man utfordret:

– Det er mange ting kroppen klarer, men hvor man stopper seg selv mentalt, som for eksempel å stå på hendene. Å trene på å utfordre disse sperrene gir en boost, man blir modig av det. Det tenker jeg kan overføres til studier og jobb, forklarer Nordrum til Universitas.

Under treningen må alt annet legges til side.

– Man kan ikke stå og tenke på eksamenen man har neste uke, da risikerer man å få et slag i ansiktet.

Gimse, som har holdt på i tre år, trekker også frem det sosiale miljøet og den harde men morsomme treningen. I tillegg lærer man mye, sier hun.

– Vi øver forskjellige spark, akrobatikk, bevegelser, musikk og portugisisk sang. Når man først konkurrerer bruker man det man kan, men improviserer også i helt nye situasjoner som kan oppstå. Det er definitivt hjernetrim, sier hun til Universitas.

– Det kan ikke sammenlignes med noe annet. Det er en helt egen opplevelse.