Studentene i endring

Universitas skrev nylig en sak om at studiestøttas kjøpekraft har gått ned med 20 prosent de siste tjue årene. Dette var noe Lise Lyngsnes Randeberg, leder i Akademikerne, hovedorganisasjonen for folk med høyere utdanning, reagerte på. «Heltidsstudenten er nå en fjern drøm», sa hun til Universitas, hvilket stod i motsetning til hennes egen studietid på 90-tallet. Den gang kunne studenter angivelig leve helt fint kun på studiestøtta. Samtidig er erklæringen av heltidsstudenten endelikt intet nytt. 

Under overskriften «Student til solnedgang» kan vi i en Universitas-sak fra år 2000 lese at heltidsstudenten definitivt tilhører fortida. «Vi må tilbake til 60- og 70-tallet for å finne tilbake til den svært ønskede og populære heltidsstudenten», uttalte Per Olaf Aamodt ved Norsk institutt for studier av forskning og utdanning den gang.

Kan dette virkelig stemme? Er heltidsstudenten lite annet enn en 60 år gammel myte? Hva utgjør den største forskjellen mellom studietiden før og nå? 

For å komme til bunns i dette tok vi kontakt med to professorer med lang fartstid på universitetet.

Sliter med lange tekster

Den første av de to er professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen. Over førti år har gått siden han ble innskrevet som student ved Universitet i Oslo. Etter dette har han stort sett blitt værende på Blindern, siden 1995 som professor. 

Han er tydelig på hva han mener er dagens studenters fremste utfordring. 

– Studentene klarer ikke å konsentrere seg. 

Som foreleser betyr dette at han må endre måten han underviser på. 

– Man kan ikke lenger ta for gitt at studentene har lest pensum før forelesning. Istedenfor å diskutere tekstene må du bruke forelesningen på å fortelle hva som står i dem. Dette har vært et gradvis tiltakende problem siden årtusenskiftet.

I Universitas har Hylland Eriksen tidligere sagt seg enig i at studentenes økonomiske situasjon er utfordrende, samtidig som han mener at studentenes utgifter speiler høye materielle krav i samfunnet. Han mener det ikke er svak økonomi som er studentenes største utfordring, men heller at de sliter med å lese lange tekster.

Hylland Eriksen mener konsentrasjonsutfordringene er et resultat av en tiltakende digitalisering. Studentene overlesses med underholdningstilbud som smarttelefoner og streamingtjenester, og avbrytes følgelig hele tiden. Han vektlegger at årsakene til dette er strukturelle, og at det blir feil å skylde på studentene. 

– Studentenes mangelfulle konsentrasjonsevne er likefullt alvorlig. I ytterste instans kan det true universitetet som institusjon. 

– På universitetet representerer vi en motkultur, i den forstand at vi driver med langsom kunnskap. Og nå får vi ikke det til på samme måte som før. 

At man ikke lenger har den sammenhengende, langsomme tiden er problematisk, mener han. Det å sitte å lese i timevis, stirre ut av vinduet, tenke seg om og ta notater, gjør at man lærer på en organisk måte, sier han. 

– Denne langsomme tilegnelsen av kunnskap er i det hele tatt et viktig fundament for hele den vestlige sivilisasjonen. 

Han undres også over om den selvdrevne kollokviekulturen har forsvunnet. Under hans egen studietid møttes de fem-seks stykker ukentlig for å diskutere tekstene de hadde lest.

– Nå har man jo seminargrupper, men de er organisert ovenfra. Kulturen forandrer seg på godt og vondt, og det er ikke alle tendenser som er negative. Samtidig er jeg litt bekymret. 

– Den typen motkultur universitetet representerer er veldig svekket. 

Eksistensiell tvil 

En annen person med mer enn gjennomsnittlig fartstid på universitetet, er professor emeritus i statsvitenskap Bernt Hagtvet. Hagtvet har tidligere uttalt seg svært kritisk til ståa i norsk akademia. I et innlegg i Klassekampen publisert i mars kritiserte han blant annet det han omtaler som et «massivt kvalitetsfall ved norske universiteter». 

Til Universitas deler han tanker om hva han mener et universitet bør være, og med det også tanker om hva som er gått galt. Han er generelt opptatt av at studenter er turister i systemet. Selv om det er viktig å høre på dem, er det professorene som vet best hva de bør lære. 

– Nedleggingen av kravet om forberedende prøve i latin for å ta en grad i fremmedspråk var et selvskudd, og viser at studentinnflytelse på pensum ikke alltid er til det gode. 

Dette har å gjøre med at dannelse er en viktig del av det å studere, mener Hagtvedt. Universitetet er et sted for refleksjon og store spørsmål. Studentene bør derfor fra første stund gjøres fortrolig med vitenskapelig tenkning. 

– Gjør slik at ex.phil varer et semester og gjør bachelorutdanningene fire år lange. 

Samtidig sier både Hagtvet og Hylland Eriksen at hvordan utdanningen legges opp bør variere ut ifra hva man studerer. De mener at enkelte utdanningsløp selvsagt bør være mer praktisk forankrede enn andre. Hylland Eriksen er også opptatt av at det nå er langt flere studenter ved universitetene enn tidligere. Man har fått langt større bredde. 

Hagtvet er uansett opptatt av at studiene har en verdi utover det rent matnyttige. 

– Studentene skal også bringes i eksistensiell tvil av og til, og ikke bare pløyes

gjennom et pensum. Nytte er så mangt.