– Hverdagen som bussjåfør er ikke bare en dans på roser

– Jeg blir fanget av streiken, både hjemme og på universitetet, sier Jana Gnese, sykepleierstudent på Oslomet campus Kjeller.

Hun tar toget fra Sørumsand til Lillestrøm for å komme seg til universitetet, der sier det imidlertid stopp. På grunn av streiken går ikke bussene.

– Jeg er avhengig av å bli plukket opp av en klassekamerat, sier Gnese. Jeg blir fort sliten, og kan ønske å dra hjem fra universitetet, men da må jeg vente på skyss, før jeg kan dra, fortsetter hun.

For klassekameratene til Gnese er det vanskelig å arrangere alternativ transport. Hun forteller:

– Når man har en bil i familien, og alle bruker buss for å komme seg til jobb og skole, kommer de til å slite med å komme seg til universitetet hvis dette fortsetter, sier hun.

– Det vil jo også ha følger for meg, legger hun til.

De neste to ukene har Jana Gnese en obligatorisk øvingspost og et seminar, begge krever fysisk oppmøte.

– Jeg må delta på disse for å gå opp til eksamen, sier hun.

– Jeg får bare håpe at bilene til klassekameratene mine ikke blir fulle, det er flere som kjører buss til vanlig enn de som har lappen, avslutter hun.

Les også: –⁠ Jeg vil trene uten å måtte planlegge på detaljnivå

Voi for buss

Hell i uhell er det at flere studenter har digital undervisning dette semesteret grunnet pandemien. Likevel må mange møte fysisk flere ganger i uken.

Adrian Clarke Tangen studerer business administration på Handelshøyskolen BI. Vanligvis tar han bussen til BI, tirsdag denne uken måtte han ty til en elektrisk sparkesykkel.

– Det er dyrt, sier Tangen og legger til at det til sammen koster 162 kroner frem og tilbake.

Ettersom han er over 30 år, kan han ikke lenger nyte av studentrabattens goder, og betaler fullpris for månedskort. Busstreiken går hardt utover studentøkonomien.

– Vanligvis ville jeg gått på to forelesninger i uken, nå ser jeg for meg at det blir med den ene for å spare kostnader, fortsetter han. I tillegg er han med i en studentforening som krever fysisk oppmøte.

– Klassen var desimert på tirsdag, vi var ikke halvparten en gang, sier Tangen.

Tangen støtter de streikende bussjåførene og mener at de burde få bedre lønn, ettersom de er viktige for samfunnet. Det er noe de har vist under koronapandemien, mener han.

Ved siden av studiene jobber han som frisør.

– Jeg kan gå til jobb, men da må jeg sette av ekstra tid, sier Tangen.

– Det er ikke hyggelig å ha en frisør som er svett og lukter, avslutter han.

Tid til refleksjon

På den andre siden står Tollef, som vanligvis er å finne bak rattet på bussen.

Tollef Graff Hugo har en mastergrad i filosofi, studerer praktisk-pedagogisk utdanning i religion og etikk, og har kjørt buss i syv år ved siden av studier.

– Hverdagen som bussjåfør er ikke bare en dans på roser, sier Hugo.

– Det er ofte lange skift, og det er ikke bare lett å sitte i ni timer og kjøre frem og tilbake. Kroppslig er det tidvis belastende, blant annet på grunn av mye risting og slitne busser, fortsetter han.

Samtidig trekker han frem de positive sidene ved arbeidet som bussjåfør:

– Det er veldig fleksibelt, og jeg setter pris på selvstendigheten ved arbeidet.

– I tillegg er det lett å tenke at mening i livet er knyttet til ytre status, inntekt også videre, men jeg tror man kan finne den dypeste mening i livet i nær sagt hver arbeidsstilling man har, og bussjobben har vært en invitasjon for meg i så måte, fortsetter han.

Saken fortsetter under bildet.

Tollef Graff Hugo er fagorganisert i Fellesforbundet.

– Det er mange aspekter ved hverdagen til bussjåfører som lider under anbudsregimet, sier han.

– Det er merkbart hvordan det presses på tid og penger på stadig flere områder. Én ting er lønna, men mange tilfeller gjelder sikkerhet og sanitære forhold, fortsetter han.

Nettopp fordi de går utover helse og sikkerhet, har Tollef stor forståelse for at det kjempes for å forbedre forholdene.

Han påpeker at han som student ikke har fulltidsjobb som bussjåfør, og derfor ikke kjenner på den fulle byrden av arbeidshverdagen.

– Selvfølgelig skjønner jeg at det kan oppleves som umusikalsk å gjennomføre dette under en pandemi. Samtidig må man skille mellom på den ene siden tilsiktede konsekvenser av streik, slik som at transporttilbudet rammes. Og på den annen side hvilke helsemessige konsekvenser dette har for dagens smittesituasjon, sier Hugo.

Han understreker at han kjørte med fulle busser og lite ansiktsmasker også før streiken begynte. Med et økt press på trikk og t-bane er det opp til hver enkelt å følge gjeldende smittevernregler.

– Sånn sett kan jo busstreiken være med på å påskynde tiltak og en ansvarsbevissthet som uansett burde ha fremtrådt; uavhengig av streik eller ei, avslutter Hugo.

Les også: Minoritetskvoten på journaliststudiet fylles ikke opp: –⁠ Blitt diskutert å fjerne den

En berettiget streik

– Dette er en berettiget streik, sier Marit Sauge, leder av Bussklubben i Oslo Sporveiers Arbeiderforening.

– Det begynner folk å skjønne etterhvert, fortsetter hun.

På telefon med Universitas understreker Sauge hvor unikt det er at bussjåførene står sammen landet rundt.

– Under anbudsregimet er arbeidsforholdene preget av innsparinger. De ansatte må gjøre arbeidsoppgaver som å kjøre inn bussene, hente utstyr og skrive rapporter på fritiden, forteller Sauge. – Anbudsregimet gjør det vanskelig å tilpasse kontraktene til behovet til både sjåfører og passasjerer, konkluderer Sauge.

Sauge har medfølelse for studentene som i tillegg til problemer med korona, må tilpasse seg et manglende busstilbud. – Vi håper at folk klarer seg med hjemmekontor, eller at de sykler og går, fortsetter hun.

– Det er best for alle at NHO forstår raskest mulig at de må oppfylle kravene våre, avslutter Sauge.

Slik opplever undervisere overgangen til digital undervisning: Undervisere på utrygg grunn