Stortingsspirene

– Beklager alt rotet. Av en eller annen grunn ble det bestemt at lokalene våre skal pusses opp midt i valgkampen.

Prableen Kaur viser oss rundt i AUF sine kontorer på Youngstorget. Den 20 år gamle jusstudenten er stortingskandidat for Arbeiderpartiet i årets valg. Hvis hun kommer inn, blir hun den yngste stortingsrepresentanten i historien.

I lokalene virrer folk rundt med røde t-skjorter omkring. Noen holder møter, andre er i ferd med å finne fram drops, buttons og annet materiell til dagens aksjoner utenfor forhåndsstemmestasjonene i sentrum.

Mens studenter flest er i ferd med å finne tilbake til lesesalene, er starten på semesteret langt mer hektisk for Kaur. Hun går på sett og vis opp til skriftlig og muntlig eksamen hver eneste dag. I både kronikker og debatter forsøker hun å få sitt budskap ut til Oslos og resten av landets befolkning. Sensuren får hun på valgdagen 9. september.

– For min del startet valgkampen den siste uka i juli, sier Kaur, og forteller om lange dager som gjerne starter i 5-6-tiden på morgenen.

Til tross for sin korte fartstid er hun allerede en profilert arbeiderpartipolitiker. For to år siden ble hun valgt inn til bystyret i Oslo, og i årets stortingsvalg stiller hun på åttende plass på Oslo Ap sin liste. Hvis Arbeiderpartiet får nok oppslutning til å fortsette som regjeringsparti etter valget, vil flere av representantene fra Oslo bli statsråder, og stortingsdørene vil åpnes for Kaur.

Vi tar heisen ned til første etasje og slår følge med Kaur og tre AUF-ere som arrangerer aksjon på St. Hanshaugen. For Kaur har semesteret akkurat startet, og så langt har hun deltatt på to forelesninger.

Hvordan får du tid til både studier og politikk?

– Jeg må jo selvfølgelig prioritere og kan ikke alltid være like sosial eller alltid være med på fest. Mitt politiske engasjement begynte som en hobby, og nå har den hobbyen blitt veldig stor. Da er jeg nødt til å droppe andre ting og kan ikke gjøre alt like mye.

– Sånn som å trene, sier Kaur og peker mot Sentrum Athletica, treningsstudioet til SiO, som vi passerer på vei oppover Ullevålsveien.

– Det skulle jeg gjerne gjort oftere.

I Venstres Hus er lokalene i ferd med å fylles med morgendagens Skei-Grander. Håpefulle politikerspirer skal drilles i debatteknikk og partiets ideologi. – Husk at slagordet vårt er «folk først», formaner stortingskandidat Daniel Heggelid Rugaas foran en konsentrert forsamling. Etter å ha terpet på presentasjonsinnlegg, dannes det en fiktiv paneldebatt der Høyre og Arbeiderpartiet er representert. Med klar røst og rak rygg fyrer deltagerne løs mot hverandre.

Siden historiestudenten Rugaas meldte seg inn i Unge Venstre i 2005 har han viet mye tid til politikken. Nå ligger han på fjerdeplass på Oslo Venstres stortingsliste.

Helger og fritid har blitt brukt til nettopp debattskoleringer og seminarer.

– Det kan fort bli «boblete». Jeg bor med venner fra hjemtraktene og liker å ha den forankringen, som på en måte er upolitisk. Jeg prøver ironisk nok ofte å holde det hemmelig at jeg er politisk aktiv, som da jeg startet på master i historie. Det kan fort bli veldig dominerende i måten andre forholder seg til en på.

Rugaas forteller at han prøver å tone ned valgkampen på Facebook-profilen.

– Det finnes politiske dyr som lever og ånder for politikken. Jeg synes det er kjempegøy, men noen ganger er det fint å være litt anonym. Når folk som ikke er politisk aktive, får vite at jeg har et politisk engasjement, vil de ofte diskutere. I politikken er det uunngåelig med personfokus. Men jeg har ikke lyst til å være «han politiker`n» til enhver tid. Det er ikke alltid gøy å havne midt i en diskusjon når jeg er på fest eller tar en øl.

Til tross for at Rugaas bevisst har valgt å skrive master om et tema han ikke får bruk for som politiker, mener han at studiene kan bidra med nyttige perspektiver.

– Historien er en nyttig lupe for å se på hvor smått ting kan være i debattene, spesielt når de handler om prinsipper. Når vi snakker om overvåkingssamfunnet, for eksempel. Men det har ikke vært noen direkte sammenheng for min del. Jeg har ikke studert historie for å bli politiker eller omvendt.

Rugaas mener at han kan fungere som et slags bindeledd mellom Unge Venstre og det øvrige partiet.

– Ungdommen… Ungdommen, gjentar han og smaker på ordet som om han ikke helt vet om han selv faller inn under betegnelsen.

– De er flinke til å avsløre folk som bare prater, for eksempel. De er flinke til å ta folk hvis de er uenige. Unge Venstre er en bra opposisjon å ha i Venstre. Ikke minst er de er viktige for miljøsaken, spesielt nå som Miljøpartiet de Grønne har vind i seilene.

Den 25-årige historiestudenten befinner seg nå høyt opp på lista, rett bak prominente Venstre-politikere som partileder Trine Skei-Grande, nestleder Ola Elvestuen og Guri Melby.

Til stor overraskelse, ifølge ham selv.

– Ja, det var veldig overraskende. Vi var ikke så mange, men vi var godt organisert. Det var meg og noen til som passet på å snakke med flest mulig folk før Oslo Venstre hadde sine nominasjonsrunder.

For Rugaas er det troen på at enkeltmennesket kan utgjøre en forskjell, som er drivkraften til å holde på med politikk.

– Hvis jeg kommer inn på Stortinget, kan jeg foreslå lovendringer – ta debatten, og da er det mange problemstillinger jeg kan reise som ellers kanskje ikke ville blitt drøftet.

Rugaas er ikke typen til å ta seire på forskudd. En stortingsplass etter valget er ikke «helt usannsynlig».

– Hvis vi får inn to fra Oslo, og Venstre danner regjering med Høyre og KrF, er det ikke unaturlig at partileder og nestleder blir statsråder. Og da blir jeg stortingsrepresentant, sier Rugaas.

På toppen av St. Hanshaugen har forsiktig duskregn gått over til kraftig regnskyll, og selv det velsmurte valgkampmaskineriet til Arbeiderpartiet må melde pass. Aksjonen blir innstilt, og vi søker ly under noen beskyttende trekroner.

Det siste året på videregående ble Kaur valgt inn til bystyret i Oslo. En kombinasjon som gikk fint, ifølge Kaur, siden hun sluttet på skolen én time før bystyremøtene startet.

– I starten rotet jeg meg ofte bort i rådhusbygget, og måtte lære meg kleskodene, for eksempel. Når man er helt ny, er det mye å lære.

Selv ser Kaur på alderen sin som en styrke, fordi hun kjenner mange av utfordringene knyttet til det å være ung på kroppen. Enten det dreier seg om studiehverdagen, hvor vanskelig det kan være å finne et rimelig sted å bo eller arbeidsmuligheter.

– Selv om de mellom 0 og 18 år ikke har stemmerett, skal Stortinget representere hele befolkningen. Og da er det en fordel med unge representanter som husker hverdagen til denne gruppen bedre enn det eldre representanter kanskje gjør. Sånn sett kan jeg bidra til å sette et ungt avtrykk på politikken.

At folk kommenterer alderen, er hun godt vant med.

– Det at folk sier at jeg er ung – ja, det er veldig hyggelig at de er opptatt av alderen min. Men jeg synes ikke at den er en begrensning. Begrensningene er det jeg som finner på selv og setter for meg selv.

Kaur forteller at det politiske ofte glir over i det sosiale. Hun svarer både ja og nei på spørsmålet om det politiske engasjementet er blitt en livsstil.

– Jeg trives veldig godt med politikken. Jeg har mange venner som er politisk aktive, men også venner som ikke er det. Det er viktig å ha en balanse, sånn at jeg ikke snakker og tenker politikk hele tiden. Jeg tror ikke det er ikke bra for helsa.

– Mange tenker nok at politikere er kjedelige mennesker som bare gjør kjedelige ting. Det kan fort bli litt tørt til tider, det skal jeg innrømme. Det er en god del sakspapirer, budsjetter og tall.

Lite tyder likevel på at Kaur kommer til å bli lei av politikk om hun blir stortingspolitiker etter valget.

– Men alle tallene betyr faktisk noe. Det er mange menneskeliv, klasserom og sykehjemsplasser som skjuler seg bak tallene, selv om det kan føles kjedelig og tungt innimellom.