Oxford kritiseres for «sosialt apartheid»
Det britiske prestisjeuniversitetet Oxford er nærmest blottet for studenter med etnisk minoritetsbakgrunn, viser nye tall. – Kulturen her er ikke representativ for de fleste, sier Oxford-student.
– De første ukene jeg var her, rettet jeg håret mitt hele tiden. Jeg tenkte jeg vil jo passe inn mer, så jeg burde prøve å være litt mer ... hvit, egentlig, sier Kir West-Hunter.
Juss-studenten West-Hunter er født i London med irske og jamaicanske foreldre. Den karibiske bakgrunnen er unik på St. Annes college, Oxford, et av verdens mest prestisjefulle universiteter. Ifølge tall innhentet av The Guardian, tok 10 av 32 colleger i 2015 ikke inn noen elever med afrikansk- eller karibisk-etnisk bakgrunn på «A-level», som er en universitetskvalifiserende eksamen tatt på videregående skole i Storbritannia.
Rasisme på UiO: Hører apelyder og må gjøre «negerarbeid»
Det er første gang universitetet frigjør informasjon som viser studentenes etniske bakgrunn siden 2010. Tallene har vakt sterke reaksjoner i Storbritannia. Lignende statistikk fra Cambridge viser at seks av deres colleger heller ikke tok inn noen A-level-elever med afrikansk- eller karibisk-etnisk bakgrunn samme året.
Tidligere utdanningsminister i Storbritannia, David Lammy, kalte tilstandene for «sosialt apartheid», og mente Oxbridge, en samlebetegnelse for Oxford og Cambridge, mislyktes i å speile befolkningen.
Husker du denne? Regjeringen satser på elitestudentene
– Kulturen her er latterlig
West-Hunter, som også jobber for BME-studenter (black and minority ethnic) ved universitetet, er enig i at Oxbridge har en stor jobb å gjøre når det kommer til rekruttere flere studenter med afrikansk- og karibisk-etnisk bakgrunn. Imidlertid mener hun den tidligere utdanningsministeren viderefører «en tanke om at BME-studenter ikke hører hjemme på Oxford».
– Det er ikke sunt å kritisere Oxford på den måten. Når du er 16-17 år og leser noe som det der, vil det bare forsterke en engstelse for å søke her, sier hun.
Juss-studenten peker på at etniske minoritetsstudenter som regel går på offentlige skoler, hvor de ikke får samme hjelp til med opptakelsesprosessen til universiteter som elever ved private skoler. Oxford burde bistå skolene med hjelp til opptakelsesprosessen, mener West-Hunter.
– Dessuten er kulturen her definitivt ikke representativ for de fleste i Storbritannia. Den er virkelig latterlig, sier hun, og viser til «ball, vin, ekstravaganse og en veldig intellektualisering av ting».
Cape Town: Apartheid-spøkelset hjemsøker fortsatt
– Hudfarge som kriterium
Øivind Bratberg, førstelektor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, mener det er paradoksalt at Oxbridge har så bredt tilfang av internasjonale studenter, men mislykkes i å rekruttere et mangfold innad i landet. Han tror universitetene vurderer «skjevt» og nedprioriterer studenter med afrikansk og karibisk bakgrunn i opptaksprosessen.
– Tallene tyder på at hudfarge peker inn som et synlig eller usynlig kriterium for opptakelse.
Bratberg mener dataene fra universitetene er beklagelige, både utfra et ønske om samfunnshensyn og likeverd, og for universitetene selv.
– Dersom de ikke klarer å rekruttere de beste hodene, er det jo negativt for dem selv også, sier han.
Cape Town: Avskaffer rasekvotering
Mer tid
På epost til Universitas, svarer Oxford og Cambridge at de begge jobber for å rekruttere flere «svarte og andre etniske minoriteter».
– Vi jobber for å utvide deltagelsen ved universitetet, samtidig som vi vedlikeholder høy akademisk standard. Våre opptakelsesavgjørelser er utelukkende basert på akademiske hensyn, skriver Oxford.
Cambridge skriver i eposten at de gjør en «stor innsats for å tiltrekke BME-studenter».
– Vi jobber likevel noen ganger mot en underforstått misoppfattelse blant disse studentene om at Cambridge ikke er stedet for dem. Det vil kreve videre arbeid for å håndtere dette, skriver de.
West-Hunter tror at hvis universitetene og samfunnet ellers arbeider for å få studenter med afrikansk- og karibisk-etnisk bakgrunn til å søke på Oxbridge, vil kulturen endre seg med dem.
– Unge mennesker som aldri har opplevd en institusjon som denne ville endret den. Vi trenger mer tid. Tid og lettere tilgang, sier hun.