Som å blø fra kjeften

Den Oslo-baserte gruppa Hammok spiller en energifylt form for hardcore/post-hardcore punk, preget av raske trommer, intense gitarer og en skrikete vokal. Musikken er energisk og klaustrofobisk, eksemplifisert ved angstfylte låttitler som «Brainrotdesperation» og «Terror (Forever lasting)». Generelt er lydbildet stort, til tider også ganske komplekst, fylt av fuzzy gitarer, trommer, synth bass (høres sånn ut noen steder), og altså skriking. 

Det sistnevnte blir dessverre problematisk for min del. 

For til tross for at jeg er glad i bråkete gitarmusikk, støy og raske trommer, har jeg begrenset tålmodighet når det gjelder skrik. Et og annet velplassert primalskrik? Joa, kanskje til og med to. 36 minutter sammenhengende skriking blir derimot for meget, og etter endt lytting føles det som om jeg blør fra ørene. 

Støyete musikk kan ofte ha en forløsende effekt på meg, men her drukner alt i irritasjon over vokalen. Den er rett og slett uutholdelig sutrete, som var den en bortskjemt, usjarmerende drittunge. For totalinntrykkets del ødelegger den også fullstendig: Det blir liksom litt for lett å skjære en grimase og slenge opp noen ironiske djeveltegn.

Selvsagt har dette å gjøre med at jeg ikke skjønner greia, hvilket i og for seg er greit nok. Hammok har neppe satt seg fore å produsere musikk for de brede massene, og de inneforståtte har mer enn nok å glede seg over. 

Plata er jevnt over veldig godt laga, den er tight og velprodusert. Mange av låtene er også melodisk interessante. Spesielt «Seance, Nothings never better og Wannabe (Billboard No.1)» bør trekkes frem. 

Også for oss uinnvidde er det en rustikk form for skjønnhet å spore her, slik glasskår på et svaberg kan være vakkert. For til tross for vokalen nyter jeg tidvis skiva. Litt på samme måte som jeg nyter å gnikke tanntråd mot tannkjøttet til det begynner å blø. 

Til sommeren spiller Hammok på Øya. Kanskje er det verdt å sjekke ut? Innviet eller ei blir det nok definitivt en energifylt affære.