Ellevill PR-bonanza
UiO bruker millioner av kroner i året på rådyre PR-tjenester.
I 2013 inngikk Universitet i Oslo (UiO) en lukrativ rammeavtale med PR-byrået Gambit Hill + Knowlton. Ifølge avtalen var planen at UiO skulle bruke inntil én million kroner per år på tjenestene til byrået. Likevel har universitetet de to siste årene sprengt rammene, og brukt rundt tre millioner kroner årlig på alt fra taleskriving til promoteringsfilmer, skriver universitetsavisa Uniforum.
68 000 kroner for to taler
Ifølge Uniforum betalte UiO hele 68 000 kroner til Gambit for to taler universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboes holdt for ansatte ved sin egen eiendomsavdeling og sentraladministrasjon. I en av de «personlige» talene til universitetsdirektøren refererte Gambits taleskrivere til Obstfelder:
«Da jeg krysset over plassen på vei til xx-hus her forleden, kom jeg til å tenke på Sigurd Obstfelders dikt Jeg ser.»
Hvilket hus det her var snakk om måtte Bjørneboe fylle inn selv.
Raser mot UiO
At UiO betaler tusenvis av kroner for taler skrevet av utenforstående får Ole Martin Nodenes, representant for de teknisk-administrativt ansatte i Universitetsstyret til å reagere.
– Helt vilt, sier han til Uniforum.
– Taler skal være personlige. Derfor skulle jeg ønske både rektor og universitetsdirektør skrev talene sine selv. Og om de trenger hjelp, bør det være fra noen på UiO, fortsetter han til avisen.
Forsvarer pengebruken
Selv om Ole Petter Ottersen poengterte ovenfor Uniforum i 2013 at avtalen med Gambit kun skulle brukes ved behov, og at den bare gjaldt tjenester for inntil en million kroner, forsvarer han i dag den elleville pengebruken.
– Rammeavtaler er til for å dekke kapasitet som vi ikke har selv. Som innkjøpsseksjonen har svart Uniforum tidligere, så var det vår beste beregning den gangen, sier Ottersen til Uniforum.
Også UiOs innkjøpssjef Jacob Landsvik forteller til Uniforum at budsjettoverskridelser er helt normalt, også på UiO.
– Dette skjer hele tiden. Særlig innen bygg og anlegg ser vi at forhåndsberegninger blir feil. De er ingen «big deal», og helt vanlig i hele innkjøps-Norge, sier han.
