Sjarmtroll, sjamaner og swifties

Tjuende januar venter tilbakekomsten ingen bad om. I Norge, rettere sagt Oslo (Øvre Blindern), hersket en kollektiv enighet blant landets sertifiserte bedrevitere om at Trumps inntog i Det hvite hus var like sannsynlig som valgseier i 2016. Med andre ord: Selvfølgelig er ingen dumme nok til å stemme frem et solariumssvidd åndspygmé som leder av den frie verden (igjen). Her er samfunnsvitenskapens orakel – Rational Choice Model – krystallklar: Mennesket tar rasjonelle valg, er målrettet og stemmer for egne interesser. 

Statistikere, spåmenn, kommentariatet: Alle tok feil (igjen). Amerikanerne elsker Trump. MAGA har blitt en folkebevegelse: Under den røde caps forenes rustbeltet med svarte menn, tekfascister med evangelikaler, og Israel-venner med Palestina-aktivister. Sleng på et par nyfrelste tradwives, så er seieren i boks. Avis-Norge er like sjokkert som i 2016. Blant USA-ekspertene finnes forsøk på etterpåklokskap. Men i det store og hele er det en uvilje til å utforske Trumps appell; velgerne blir stemplet som irrasjonelle aktører som ikke vet sitt eget beste. Men hvordan kan et mindretall kreve rett, når majoriteten er imot? 

For Rousseau (Jean-Jaques) har samfunnet én sannhet. Denne kan finnes om alle mennesker tenker hva som er best for oss, fremfor hva som er best for meg. Selvfølgelig kan mennesker ta dårlige valg. Men har majoriteten talt, og din mening skiller seg fra denne, så er det du som har tatt feil av tidsånden. Nå er det altså slik at allmennviljen vil ha Trump. Sammen med 47 prosent av våre egne unge menn. Ifølge Rousseau er det bare en løsning: Meningsmindretallet (altså oss) må innrette seg fellesskapet. Men før vi går til innkjøp av MAGA-capser og bukkehorn, er det viktig å være sikker i sin sak. Finnes det en variabel som får regnestykket til å gå opp? 

Et tilbakeblikk til sosiologiens far: Max Webers idealtyper for regimelegitimitet gir rom for den politiske appellen vi ikke forstår. I sin definisjon av regimelegitimitet – altså hvordan en autoritet rettferdiggjør makten sin overfor et folk – skiller han mellom stater rettledet av lov, og de tuftet på tro. Førstnevnte, rasjonell autoritet, finnes i regimer hvor makt defineres av bindende lovverk. Dette skiller seg fra tradisjonell autoritet, der makt utløper fra eldgamle ritualer og seremonier. De fleste regimer faller et sted mellom regel og preken. Men det finnes en joker i ligningen. Og det er karisma – rettere sagt: karismatisk autoritet. 

I motsetning til de to første, er karismatisk autoritet forankret i et enkeltindivid. Et supermenneske. Nøyaktig hva dette mennesket er, forblir uklart. Heller enn å definere egenskapene, skildrer Weber en «banebrytende magi» – kapabel til å bryte opp sannheter og skape nye livsløgner. Det beste eksemplet er revolusjonsledere. Castro. Lenin. Chavez. Gandhi. Mandela. Kort sagt: Her snakker vi ikke om å ha «glimt i øyet», men om foregangsmennesker som ga folket tro på at en annen virkelighet er mulig – og verdt å ta til gatene for. 

Er Trump karismatisk? Etter å ha observert 40 minutter med hoftevrikking til YMCA under et valgkampstevne 14. oktober, er jeg ikke lenger sikker. Men karisma er ikke sjarm. For Weber handler det om tilstedeværelsen av et karismatisk bånd – en relasjon mellom skaper og skapverket. Spoler vi tre år tilbake, kan vi se selve skolebokeksemplaret sittende med beina slengt over pulten til Nancy Pelosi. 6. januar viste kraften bak mannen: På nesten magisk vis ble et hav av deplorables forvandlet til en illsint mobb. Da Trump ba følgerne marsjere «fredfullt og patriotisk» mot Kongressen, så han neppe for seg infernoet som ventet. Men du kan ikke kalle inn pøbler til allmøte og bli skuffet når de tar med høygaffler.

Trump er en merkelig karakter, men sjamanene som medfulgte mobben, er et nivå over. Sjarlanter og makkverk, pedofiliringer og tinnfoliehatter. Man skulle tro at skapelse medførte noen form for kontroll, men det karismatiske båndet handler like mye om hva skapverket ilegger skaperen; hva kultlederen kan gjøre for deg. I en Morgenbladet-anmeldelse av Taylors Swifts The Tortured Poets Department, forklarer Ida Messel dynamikken i sving: «På dette punktet i karrieren hennes virker det derfor neppe å spille så stor rolle hva som faktisk kommer ut av munnen hennes av toner og ord. Det holder for den voksende arméen av ‘Swifties’ at det skjer en eller annen bevegelse i kjeven som blir til noe.» 

Taylor Swift er så tom at fansen kan fylle inn seg selv, avslutter Messel. Da er det kanskje ikke rart at 40 minutter med hoftevrikking fører til konspirasjonsteorier. I rommet mellom det talte og tyste, supplerer følgerne inn egne historier. Felles for Trump-campen og Swifties, er at de har blitt dumpet. Knuste hjerter og knuste drømmer. Der swiftisene ble forlatt på sengekanten med noen slanter til en angrepille, er hillbillyenes klagesang en om forfall og fattigdom. Begge har tapt, men sammen hever de seg over sorgen og bruker stemme(rette)n sin for å hevne seg over de som forlot dem. Og med god grunn, går vi Kamalas politikk i sømmene, er det få indikatorer på noe annet enn videreføring av status quo – den som allerede har gjort deg feit, arbeidsløs og singel.

Å stemme på Trump, er som å holde motivasjonspreiken for seg selv i speilet hver morgen: Du er stor, du er kul… Du ser ut som Bella Hadid! Trumps politiske plattform er i beste fall tom, i verste fall reaksjonær. Men Trump går ikke til valg på politikk. Det Trump selger, er en idé om at det livet forfedrene dine hadde, kan gjenvinnes. Han sier ikke hvordan, han sier ikke til hva, han sier ikke for hvem. Men det betyr ingenting. Det var forsåvidt lovnader om gjenreiselse som sendte Hitler til makten i 1933. Etter første verdenskrig var Tyskland radbrekket av sanksjoner – inflasjon og depresjon. Da Hitler dukket opp og lovte fordums storhet, var ikke tyskerne vanskelig å be. For det handler ikke kun om karakter, men timing. En person i et sunt forhold, synger ikke med på Taylors: «Stole his dog and dyed it key lime green.» En person med Infinity Pool i Bell Air, stemmer ikke på Trump. 

Den tyske sosiologen MR Lepsius forankret Hitlers karisma i hans appell til ultimate verdier – for Hitler fantes kun svart og hvitt. På skolen lærte vi at føreren var en fremragende taler. Han skal ha vært suveren i direkte konfrontasjoner. Historiske kilder viser imidlertid indikasjoner på kognitive svikt. Hans egen pressesektretær beskrev ham som en inkompetent latsabb, hvis daglige gjøremål besto av å scanne avisforsider på jakt etter bilder av seg selv. Lytter man til tallene, snakker vi ikke om talekunst, men en larmende ordsuppe. Skulle han bli motsagt, gjentok han samme setning (noen desibel høyere). Det er ikke rart mannen var uslåelig i konfrontasjon; å krangle med Hitler må ha vært som å snakke med en vegg. Tross kunnskapshull og nevrodivergens, var Hitler skråsikker i sin sak. Er nøkkelen til verdensherredømme narisistisk selvtillitt? 

I en kommentar i The New York Times spurte Ezra Klein: Hva er galt med Trump? Konklusjonen: Alt som er galt, er også rett. Der vanlige mennesker begrenses av hemninger, gjør Trump som han vil. Spørsmålet er hvorfor vi tiltrekkes av de hemingsløse. Kanskje er det som Klein sier: Det er noe unektelig elektrisk å se noen løsnet fra bunten av hemninger vi andre bærer rundt på. Ja, Trump lyver. Men forskjellen på ham og Demokratene, er at Trump ikke har leid inn en kommunikasjonsstab for å finne den mest troverdige løgnen. I en tid der politikere snakker etter innebygde manus, er det noe folkelig i å smøre tjukt på. Gjennom juks, dans og fanteri har Trump skapt sin egen verden. Som ved et trylleslag, får han rettsdommer, valgtap og milliardgjeld til å forsvinne. Og tar du på capsen, kan hans virkelighet bli din. 

Så hva kan vi lære av Trump? En karismatisk leder skaper en ny virkelighetsforståelse. Men uavhengig av om appellen stammer fra sjarm, gudegitt magi eller kognitive svik, kan vi kopiere metodene deres. Mímir Kristjánsson holder en knapp på venstreradikal populisme: Grasrot og fellesskap – en liten dose propaganda. Demokratene hadde ikke engang politikk. Da holder det ikke med representasjon. Vi vinner ikke valg ved å fremme en kandidat fordi hun tikker boksene «svart» og «kvinne». Og forklare tapet med at hun er en svart kvinne. For det er ikke irrasjonelt å velge en kandidat som lover alt, mot en som lover ingenting. Mennesker vil ha et liv å kjempe for – en verden å drømme om. Potensialet i folkedjupet må mobiliseres, ikke neglisjeres. Men hvem skal være vår messias? Kandidatene står ikke akkurat i kø. Trond Giske?