Dødelig stille

Da Adrian Johannes Lorentsson var 23 år gammel forsøkte han å ta sitt eget liv for første gang. Frykten for å ikke lykkes ble for overveldende. Monica Helene Nordvik Udø var bare 13 år gammel da hun forsøkte det samme. Ifølge Folkehelseinstituttet (FHI) dør mellom 500 og 600 nordmenn i selvmord hvert år. Cirka ti ganger så mange forsøker å avslutte sitt eget liv, men lykkes ikke. Adrian og Monica tilhører den siste statistikken – og har i ettertid valgt å jobbe aktivt med å snakke åpent om følelsene de slet med.

Les reportasjen: Et rop om hjelp

Mediene i Norge følger de etiske retningslinjene til Vær varsom-plakaten. I plakatens punkt 4.9 skriver pressens faglige utvalg: «Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger». Disse retningslinjene finnes av mange gode grunner. Selvmord er et presseetisk minefelt. Likevel er det et tema vi må snakke høyt om, kanskje høyere enn det vi gjør i dag.

I dag er det en større sjanse for at mennesker mellom 15 og 49 år dør i selvmord enn i trafikkulykker i Norge, viser tall fra det globale sykdomsbyrdeprosjektet Global Burden of Disease Study. Selvmord overgår også både kreft og overdoser i dødelighet. Hva er det som gjør at unge mennesker har det så vondt at de ikke lenger vil leve? Og hvorfor spør de ikke om hjelp før de tyr til denne drastiske og grusomme «utveien»? Det vil kanskje være vanskelig å forstå, og et spørsmål vi aldri helt vil få svar på. Likevel kan vi gjennom åpenhet om tematikken slå sprekker i stigmaet dette problemet bærer med seg. Stillhet om et slikt tema kan være dødelig.

Den som tier om et problem samtykker samtidig til at problemet eksisterer. Ved å la være og snakke om selvmord lar vi også være å anerkjenne problemet, og de bakenforliggende årsakene til den dystre statistikken. Vi mener nettopp derfor Adrian og Monicas historie oppfyller det allmenne informasjonsbehovet. Vi må snakke om frykten unge mennesker føler for å være så til bry at de ikke kan dele slike tanker.

Det tidligere Oslo-ordfører Fabian Stang frykter aller mest er nettopp dette – at unge mennesker skal føle seg mislykket. Og det har han dessverre all grunn til å frykte. Personlig kan jeg ofte kjenne meg igjen i Stangs frykt – i et samfunn hvor vi har verdens beste utgangspunkt for å «bli noe helt stort». Mediene har skrevet side opp og side ned om «generasjon prestasjon», men det er det også en grunn til.

Mange av studentene vi stilte spørsmålet: hva er du mest redd for? svarte nettopp «å ikke lykkes». Flere av vennene mine har i voksen alder også fortalt meg at de har overlevd et selvmordsforsøk. Det er selvfølgelig jævlig og rystende å få høre, men likevel er jeg takknemlig. For at de overlevde, for at de ikke forsøkte igjen, og for at de lot meg lytte til deres historie. Det må vi alle gjøre. Lytte, lære og fortsette å snakke høyt om selvmord.