Privatskolekaoset: Drømmefabrikk eller pølsefabrikk?

Denne uken kan Universitas avsløre at en rekke studenter ved NISS, senere Westerdals ACT, ble lurt inn på et pil råttent studie. Da den elendige kvaliteten kom til syne kjøpte ledelsen studentenes stillhet.

Dette er saken: Studenter betalt en halv million for å holde tett om privatskolekaos

Dette er bare den siste skandalen i rekken fra Westerdals & co. Den private høyskolen som ble døpt «drømmefabrikken» av Dagens Næringsliv i 2014, og som var kjent for å være Norges eliteutdanning i en rekke kreative yrker, begynner nå å bli mer kjent som skrekkeksempelet på profittdrivet som privatisering av utdanning kan lede til. Skuta lekker fra alle kanter, og omdømmebeskyttelse ser ut til å være viktigere enn å ta tak i problemene.

På sitt beste skaper private høyskoler et mangfold i utdanningstilbudet. De har tette bånd til sine fagområder, og kan sette andre krav til faglig dyktighet og oppfølging enn sine offentlige motparter. For å kunne tilby det lille ekstra tar de skolepenger fra studentene sine i tillegg til statsstøtten. Siden alle skal ha like muligheter til å utdanne seg i Norge får studentene dekket disse studieavgiftene gjennom Lånekassen.

Dette burde vært plankekjøring. Men nok en gang viser Westerdals-eierne at de er villig til å bryte denne samfunnskontrakten på groveste vis, og skader dermed offentlighetens tillit til private utdanningsinstitusjoner som helhet. For det studentene forteller om studiet Produksjonsledelse Kultur viser en litt annen virkelighet. Studentene loves gull og grønne skoger på de privatstyrte studieprogrammene, men det viser seg snart at de har blitt solgt en luftspeiling. Så snart de er innenfor døra og har blitt melket for skolepenger slenges de opp på samlebåndet. Utdanningen deres er i realiteten en pølsefabrikk, hvor de både er produktet og kunden som lures til å kjøpe det.

Ledelsen virker å gi blaffen i kvalitetssikringssystemer og kvalifikasjonsrammeverk, og seiler inn i solnedgangen på den Lånekassefinansierte yachten sin.

Heldigvis – i motsetning til pølsene på fabrikken – sier studenter faktisk i fra. Når utdanningen ikke er i nærheten av det de ble lovet slår fasaden sprekker. Men når skolens omdømme er det de lever av – selve pakken de selger potensielle studenter, er negative tilbakemeldinger farlige. Så studentene som tør å ta kampen knebles med en håndfull svette sedler og maskineriet får snurre videre.

Det er ikke tvil om at den nesten filmskurk-aktige oppførselen til ledelsen i denne saken, og de mange Westerdals-skandalene som har kommet før den, er kritikkverdige. Den brutale utnyttelsen av Lånekassen, hvor studentene aktivt ble bedt om å lyve om hva de studerte for å svindle systemet, vitner om hvor bevisst dette spillet har vært. NISS-ledelsen lurte Lånekassen, og lokket studentene med på det skitne spillet sitt. At ledelsen i tillegg velger å kjøpe studentenes stillhet framfor å ta tak i problemene viser den stygge virkeligheten i et akademia hvor omdømme er viktigere enn kvalitet og rettferdighet.

Det er lett å redusere denne saken til kyniske kapitalister som utnytter studentene. Men det viktige spørsmålet er – hva gjør vi med det? Det noe usexy svaret er kvalitetssikringssystemer og studentevalueringer. Det må altså stilles strengere krav til at institusjonene faktisk sjekker at studieprogrammene sine holder den høye standarden vi forventer. Studentene må høres i klagene sine, ikke kjøpes til stillhet.