Ville, ville Westerdals

Det pågår for tiden en merkelig rettssak i Oslo tingrett. Privatskolen Westerdals er beskyldt for å ta ulovlig mye skolepenger fra sine studenter. Skolen har innrømt at studieavtalene var ulovlige. Likevel skal partene sitte i dagevis og krangle i retten. Hvorfor?

For å forstå Westerdalssaken, må man forstå at avtaler kan være ulovlige på to forskjellige måter:

Bakgrunn: Det må du vite om søksmålet mot Westerdals

Måte 1 – Tenk deg at du kjøper noen øl på din lokale Kiwi etter klokka åtte på en tirsdag. Denne kjøpsavtalen er ulovlig, men den er fortsatt gyldig mellom deg og Kiwi, og du er juridisk forpliktet til å betale.

Måte 2 – Tenk deg at så rusler ned til din lokale mørke bakgate og kjøper noen gram heroin. Denne kjøpsavtalen er ulovlig, men denne gangen er du ikke nødt til å betale langeren den prisen dere har avtalt – juridisk sett i hvert fall.

Husker du? Økokrim henlegger saken mot Westerdals

Spørsmålet i Oslo tingrett den kommende uka er derfor: I hvilken av disse kategoriene hører en ulovlig dyr studieavtale hjemme? Griper prisforbudet inn i avtalen mellom skole og student, eller må studentene stole på at staten sitter barnevakt for skoleledelsen?

Om ulovlige avtaler forblir bindende eller ikke, avhenger av to ting. Vil denne typen avtaler, dersom de forblir bindende, undergrave formålet med forbudet? Og, hva er egentlig rimelig i den konkrete saken?

Det er derfor det er forskjell på eksemplene over. Det anses ikke for å være verken urimelig eller i strid med reglenes formål at Kiwi får betalt for ølen de har solgt klokken 20.01 på en fredag. Mens det vil undergrave formålet med narkotikaforbud om en langer kan stifte rettslig bindende narkogjeld.

Det er disse spørsmålene som fort kommer på spissen i Westerdalssaken. For å avgjøre om studentene fortsatt er bundet til den ulovlige prisen, kan Oslo tingrett bli nødt til å ta stilling til hvorvidt det er rimelig at den ulovlige overprisen blir liggende på studentene. Kanskje må de også avgjøre i hvilken grad slike avtaler undergraver reglene om skolepenger. Og hvis saken står og faller på disse to vurderingene, virker det som skolen har en dårlig sak.

Westerdals punger ut: Betaler 42 millioner til Kunnskapsdepartementet

For det er ikke særlig «rimelig» at studentene må ta støyten for at skolen ikke fulgte spillereglene. Det er mye å kreve av studentene å sette seg inn i privatskolelovgivningen, men det er særdeles lite å kreve av de som har drevet Westerdals. Skolen har påpekt at de høye beløpene var helt nødvendig for å gi studentene den flotte utdanningen de har fått, men dette er lite troverdig når eierne forsøkte å tappe skolen for omtrent like stort beløp.

Og hvis studentene ikke kan få pengene tilbake, hva er da poenget med et forbud mot høye priser? Byråkratiet er åpenbart ikke rustet til å våke over denne bransjen på egen hånd – det tok jo mange år før det ble oppdaget at Westerdals hadde brutt reglene – og da var det vel strengt tatt Dagens Næringsliv som sørget for dagslys. Det er i det hele tatt lite som tyder på at Kunnskapsdepartementet har ressurser til å være tilstrekkelig aggressive mot skoler som Westerdals.

Selv om denne jusstudenten er skråsikker på hva han mener er juridisk riktig og moralsk fornuftig: Saken er så uvanlig at det ikke er godt å si hvordan og hvor den ender. Den tapende part vil fort finne på å anke. Det vi likevel kan slå fast er at en eventuell Westerdalsseier må møtes med tiltak som hindrer at noe lignende skjer i fremtiden.

For på tross av et mer eller mindre illusorisk utbytteforbud, har skoledrift blitt millionbusiness. Stadig større deler av befolkningen utdannes ved private skoler, og pådrar seg gjeld de må bære i mange tiår fremover. Jeg vet ikke om noen annen millionbusiness der vi aksepterer at kundene blir stående på bar bakke når de utsettes for lovbrudd.

Vebjørn Wold kommenterer: Rettsbøller på drømmefabrikken

Så hvis studentene taper denne rettssaken trengs nye lovparagrafer. Der må det stå svart på hvitt med store bokstaver at studentene har et tilbakebetalingskrav når skolene jukser. Alternativet er et større utdanningsbyråkrati med skarpere tenner. Privatskolebransjen kan simpelthen ikke være en lovløs vill, vill vest – der studentene betaler mange titalls tusen uten å vite om skolen spiller rent eller skittent.