Generasjon livredd

Prestisjetunge arbeidsgivere har elitestudentene der de vil ha dem; livredde, bedende på sine knær, i hensynsløs konkurranse med hverandre. Dette er den eneste konklusjonen man kan trekke av de siste ukers diskusjon om «flittig-Lise-studenter». Debatten demonstrerer utmerket hvordan de mest synlige arbeidsgiverne i altfor stor grad får definere hva som er «god nok» utdannelse.

Det begynte med et velmenende innlegg i Studvest fra Svein Roger Selle, partner i Geelmuyden Kiese. Han var skremt av karakterjegerne på NHH, og fulgte opp med uttalelser til Universitas om at [studenter må roe ned eksamenskrigingen.](1) En skarp NHH-student påpekte imidlertid at Geelmuyden Kiese etter sigende omtrent bare tar inn kandidater med A-snitt. Dette måtte selveste Geelmuyden i egen høye person bekrefte og nærmest beklage, og den prisbelønte kommunikasjonsbedriften ble avslørt som hyklerske amatører i nettopp kommunikasjon.

Diskusjonen er ikke et bergensfenomen. Jeg kjenner den igjen fra mitt eget juridiske fakultet, hvor vi til stadighet blir sittende rundt lunsjbordet og fundere på hva de mest ettertraktede arbeidsgiverne ser etter når de ansetter. Som jenta i en romantisk komedie tolker vi alle hint fra drømmemannen. Ser han etter karakterer, verv, eller personlighet? Bør du være på lesesalen, bør du sitte i styrer, bør du feste?

Så klart finnes det studenter som har grunn til å lure på om de har valgt en arbeidsrelevant utdanning. Det er naturligvis nyttig for oss alle at det er et visst samsvar mellom tilbud og etterspørsel i arbeidsmarkedet. Men NHH- og jusstudenter som peiler utdanningen i en retning som passer litt dårlig for dagens mest attraktive arbeidsgivere – de kan nok ta det helt med ro. Statistikken viser at de aller fleste i begge gruppene får relevante jobber fort, og med behagelig startlønn. Så hvor kommer uroen fra?

Det kan virke som vi er grepet av en kollektiv fremtidsangst. Det er ikke rart – vi blir pepret med advarsler om «fremtidens arbeidsmarked», en term som mer og mer minner om en samfunnsøkonomisk dommens dag: En dag kommer fremtidens arbeidsmarked, og inntil da bør du adlyde næringslivsgudenes befalinger, slik at de viser deg nåde og ansetter deg.

Den store fortellingen handler om et mindre oljesmurt Norge, hvor kaken krymper og de unge blir henvist til kampen om smulene. Enten man lytter til spesifikke firma, karrieresentre på universiteter, eller NHO – man får unektelig et inntrykk om at fremtidens arbeidsmarked blir jævlig. For å overleve må studenter peile seg nøye inn på det som gir smør på brødskiva. Ikke bare må du velge en trygg utdanning, men du må underveis i studiet finne den rette balansen mellom lesesal, mingling og foreningsliv.

Denne fortellingen passer dagens A-bedrifter helt utmerket. Den gjør at studievenner konkurrerer med hverandre til randen av desperasjon for å please bedriftene, som i sin tur mottar tusenvis av søknader fra overkvalifiserte kandidater. Samtidig får de definisjonsmakten over hva fremtidens arbeidsmarked er. Så lenge vi tror at prisen for å ignorere signalene deres er en fattig og meningsløs fremtid, navigerer vi etter disse signalene. Redde studenter er lydige studenter.

Men på sikt er det verken i studentenes eller samfunnets interesse at vi er med på denne tåpelige galoppen. Hvis det virkelig er spis eller bli spist som gjelder, burde vi ikke brukt energien på å skape et fremtidig arbeidsmarked som likner mindre the Hunger Games? Studenter som kan juss og økonomi er faktisk særlig godt rustet til å være med på akkurat det.

For selv om ethvert samfunn må forholde seg til noen grunnleggende økonomiske realiteter, er det først og fremst politiske beslutninger som kommer til å avgjøre hvordan arbeidsmarkedet ser ut i morgen. Og ideene er mange. Den radikale økonomiprofessoren Yanis Varafoukis ser for seg et digitalt system som «demokratiserer kapitalismen» og sikrer de ansatte medbestemmelse over kapitalen i et selskap. Naturvernere vil ha nullvekst. De liberale snakker om borgerlønn og delingsøkonomi. Og det å la markedene dure og gå omtrent på samme måte som i dag – ja, det er også en politisk beslutning.

Les også: Karakterer hindrer studenter i å søke kunnskap for kunnskapens skyld og bør derfor avvikles

Det eneste vi vet med sikkerhet om morgendagens arbeidsmarked er altså at det kan formes av politikk, og dermed også av vårt engasjement, så lenge vi tør. Men når de best posisjonerte studentene drives av kronisk CV-angst, har voksengenerasjonen lyktes med sin splitt og hersk: Vi konkurrerer med hverandre i stedet for å utfordre dem sammen. Og det går sjelden bra når voksne får bestemme på egen hånd.

Undersøkelse: Arbeidsgivere flest bryr seg lite om gode karakterer