Sannheten biter

I forrige ukes Universitas kunne man lese om en [fryktkultur blant de ansatte ved Universitetet i Oslo (UiO)](1). I frykt for represalier velger mange ikke å varsle om kritikkverdige forhold som de opplever på arbeidsplassen. Eller som Trond-Erik Welstad, stipendiat ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, sier det: «Du biter ikke hånda som gir deg mat».

Metaforen er treffende, og det er nettopp der problemet ligger. Ledelsen har skapt et miljø der det er naturlig å trekke paralleller mellom varsling og biting. Kritiske tilbakemeldinger regnes som personangrep, ifølge flere ansatte Universitas har vært i kontakt med. Prorektor ved UiO, Ragnhild Hennum, forteller likevel at ledelsen ikke har kjennskap til at deres ansatte kvier seg for å varsle.

Å avfeie kritikken med at de ikke kjenner seg igjen i anklagene, er både ansvarsfraskrivelse og ansvarsforsømmelse. Det er nemlig ledelsens ansvar å være informert om varslingskulturen blant de ansatte.

Et fungerende varslingssystem er helt avgjørende for Universitetets arbeidsmiljø og faglige integritet. Dessuten utvikler ingen seg uten å møte på kritikk. Dette er selvfølgeligheter for de fleste.

Problemet gjør seg ikke bare gjeldende blant de ansatte. Frykten for å kritisere mennesker med makt som står over deg, er iboende hos mange – også på studentnivå. Flere ganger denne våren har Universitas fått høre om urovekkende forhold rundt omkring ved Universitetets fakulteter. Når saken endelig skal skrives, ender det ofte med at ingen studenter vil stå frem med kritikken. Særlig er dette tilfelle i de bransjenære studiene, der forelesere kan få betydning for den enkelte studentens fremtid.

Et eksempel på dette fikk vi da Universitas mottok anonyme tips fra en hel gjeng med medisinstudenter tidligere i år. Studentene mente de ble frarøvet sommerferien sin, som de er avhengige av for å skaffe arbeidserfaring og penger. De ønsket derfor å få saken omtalt, men ingen ville peke seg ut som bråkmakere. Det ville nemlig ikke ta seg bra ut når studentene skal ut på jobbmarkedet.

Fordelen for UiO-ledelsen er at både varslerne og de som kritiseres er ansatte. Det er dermed mulig å kontrollere forholdene slik at urettferdige represalier på varsling ikke finner sted.

Får du vite at en av dine underordnede er misfornøyd med noe du har sagt eller gjort, og du selv er uenig, er det forståelig at forholdet deres stivner litt. Noen vil også forsøke å hevne seg. Fafos forskningssjef Sissel Trygstad forteller til Universitas at en typisk gjengjeldelse for varsling er å frata varsleren arbeidsoppgaver eller fryse ut vedkommende.

Det er mulig at det er vanskelig for ledelsen å gripe tak i slike indirekte straffer. Det de derimot bør gjøre, er å følge opp varslere. Ledelsen bør sørge for at varslere aldri straffes for å ha sagt fra, uavhengig av hvilket utfall saken får hos behandlingsinstansen.

Selv om UiO-ledelsen ikke har kjennskap til at varslere straffes, betyr ikke det at straffen er oppspinn. Det betyr heller at ledelsen har gjort en dårlig jobb med å skaffe seg oversikt over problemet. Fryktkulturen ved UiO er i høyeste grad reell, og den vil vedvare så lenge ledelsen er blind for problemet.